Omfattende hjelpearbeid

Sjømannskirkens arbeid ble under andre verdenskrig langt mer praktisk rettet enn tidligere, og tok på mange områder form som en hjelpeorganisasjon.

I denne sammenheng stod sjømannskirken i New York i en særstilling. Her ble det oppbevart penger og andre eiendeler, og utført et iherdig arbeid for å oppspore savnede sjøfolk. Spesielt fikk brevsentralen ved kirken stor betydning. Ettersom kommunikasjonsmulighetene var elendige, var det mange som ikke visste hvordan de skulle nå sine kjære med post. Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen oppfordret dermed sjømannsfamilier som ikke hadde annen adresse, å sende brevet til sjømannskirken i New York. Disse brevene distribuert av Sjømannskirken utgjorde ofte det eneste livstegnet fra familie og venner etter måneder eller år i uvisshet. Sjømannskirken i New York hadde under krigsårene opptil 20 faste ansatte, og arbeidspresset var stort.

Sjømannskirken i Hamburg kom gjennom hele krigen til å gjøre en svært viktig innsats for norske fanger som ble sendt til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer. Sjømannskirkens ansatte tok umiddelbart på seg ansvaret med å besøke fangene, da de første ankom like etter invasjonen av Norge. De klarte å smugle inn mat, medisiner, tobakk, vitamintabletter og tran, og fikk også ordnet det slik at fangene av og til fikk sendt brev hjem til sine kjære. I tillegg laget de fangelister for å holde oversikten over hvem som var fengslet og hvor de til enhver tid befant seg.

Det var Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen som ordnet med utsendingene av hjelpeforsyninger til krigsfangene i Tyskland, finansiert av organisasjonen selv eller fangenes pårørende gjennom hemmelige innsamlingsaksjoner. Dette arbeidet ble utført i samarbeid med de svenske og danske sjømannsmisjonsorganisasjonene og Røde Kors.

Under krigen ble det også svært vanskelig for sjøfolkene å få sendt penger hjem, og dette satte sjømannsfamiliene i Norge i en vanskelig økonomisk situasjon. Sjømannskirken hjalp til så best de kunne. De aller fleste som trengte støtte ble satt i kontakt med «Nasjonalhjelpens utvalg for trengende sjømannsfamilier», en institusjon etablert under okkupasjonstiden som formidlet økonomisk hjelp fra Sverige og andre land. Men Sjømannskirkens utstrakte nasjonale foreningsapparat på bakkenivå ble også utnyttet til det fulle. Via de mange lokalforeningene og ulike dekkadresser fikk over 1200 familier penger til mat og klær.

Selv om andre verdenskrig var en hard prøvelse for organisasjonen, kom Sjømannskirken styrket ut av krisen. Les mer om hvordan årene etter krigen ble Sjømannskirkens største ekspansjonsperiode noensinne.