1980

Utenlandsstudentene - de nye førstereisguttene

Sjømannskirkens medarbeidere verden over har alltid tatt ekstra godt vare på de unge landsmenn som dro ut på eventyr. Spesielt ble de nylig konfirmerte førstereisguttene møtt med både omsorg og gode råd fra husmor og sjømannsprest på leseværelset. De fryktet hva som kunne skje med disse uerfarne og sårbare ungguttene som ønsket seg en smak av det virkelige livet i de store havnebyene. I 1950- og 1960-årene dro rundt 6–7000 førstereisgutter ut årlig, men rasjonalisering og krise i norsk skipsfart førte i 1970-årene til at langt færre mønstret på. På samme tid var det imidlertid en annen gruppe unge mennesker som gjorde seg gjeldende med sin utferdstrang.

Sjømannskirken overtok studentpresttjenesten fra Den norske kirke i 1980, og året etter dro organisasjonens første studentprest ut med Europa som arbeidsfelt. Senere kom det også studentprester både i USA, Canada, Mexico, Australia og New Zealand, og i innhold har tjenesten utviklet seg fra et sosialt velferdstilbud til et mer omfattende beredskapstiltak.

I andre halvdel av 1970-årene begynte antallet norske studenter som dro til utlandet å stige. Utdanningskapasiteten i Norge var lavere enn behovet innenfor enkelte yrker, og resultatet ble at mange unge nordmenn søkte utenlands for å få seg utdannelsen de ønsket. I tillegg ble internasjonal erfaring verdsatt i stadig økende grad innenfor det norske arbeidslivet. Mens det i 1970 hadde vært 3265 norske studenter i utlandet, hadde antallet mer enn doblet seg til 8397 studenter i 1990. For Sjømannskirken ble utenlandsstudentene en ny gruppe unge nordmenn i utlandet med behov for en utstrakt hånd.

[macroErrorLoadingMacroEngineScript]
Del

Et nytt ansvarsområde i støpeskjeen

Allerede så tidlig som i 1970 hadde Kirkedepartementet gitt bevilgninger til opprettelsen av en studentpreststilling i Europa, etter anmodning fra kristne studentorganisasjoner og Association of Norwegian Students Abroad (ANSA). Utenlandsstudentene utgjorde en ung og sårbar gruppe. Å skulle utforske den store verden kom med sine utfordringer, og det ble tydelig at studentene hadde behov for et sosialt velferdstilbud og oppfølging hjemmefra mens de var ute. Formelt sett var stillingen underlagt Den norske kirke og biskopen i Oslo. Men i 1980 ble så Sjømannskirken bedt om å overta tjenesten. For organisasjonen representerte overtakelsen av studentprestetjenesten det første konkrete oppdraget som Norsk kirke i utlandet, selv om dette samarbeidet med Den norske kirke ennå ikke var formalisert.

Med kontor ved den norske ambassaden i Bonn som base, tok sjømannskirkens første studentprest, Halvor Nordhaug, fatt på arbeidet som studentprest i Europa i 1981. Området var stort og studentmiljøene mangfoldige. Hvordan skulle han legge opp reisene for å nå ut til flest mulig, og ønsket studentene i det hele tatt kontakt med en prest? Tross en del skepsis, viste det seg at mange studenter var positive til studentpresten. På sine reiser på kryss og tvers over kontinentet oppdaget Nordhaug fort at det sorgløse studentlivet var en myte, og at de unge studentene langt hjemmefra satte pris på noen å snakke med.

Nordhaug, som hadde stillingen som studentprest fram til 1986, måtte selv skape møtene med studentene og på ny definere studentprestetjenestens innhold. Møtestedene var ute ved universitetene, og som regel arrangementer i regi av studentorganisasjonen ANSA. Ettersom rammene for hvert enkelt besøk endret seg, fikk tjenesten en enkel form. For å nå ut til de brede lag av studenter, la studentpresten opp til uformelt samvær eller diskusjonskvelder rundt religiøse, etiske og eksistensielle spørsmål og problemstillinger. For de spesielt interesserte holdt han også bibelgrupper.

[macroErrorLoadingMacroEngineScript]
Del

En tjeneste i vekst

Allerede i 1986 kom det ønske fra ANSA om en studentprest også i USA og Canada, der antallet norske studenter var økende. I følge studentorganisasjonen eksisterte det ingen reelle velferdstilbud rettet mot studentene som søkte seg dit. Sjømannskirken sa seg villig til å sette i gang et prøveprosjekt, og i 1987 fikk kontinentet egen studentprest. Ordningen var finansiert av Sjømannskirken selv. Med base i Minneapolis skulle studentpresten nå ut til studenter spredt utover hele kontinentet. De aller fleste studentene befant seg hovedsakelig på USAs vestkyst, i tillegg til statene i Rocky Mountains-området, Midtvesten, Boston og New York. Studenttallet var stigende, og i 1989 ble det derfor bestemt at studentpresten i USA og Canada skulle etableres som fast ordning.

I midten av 1990-årene økte også antallet norske studenter ute i Europa betydelig. Mens det i 1994 var 6700 norske studenter i ulike europeiske land, hadde tallet steget til 8300 i 1996. Arbeidspresset for studentpresten hadde økt betraktelig, og det ble stadig vanskeligere å nå ut til alle. I denne situasjonen fant Sjømannskirken det nødvendig både å styrke og omorganisere studentprestetjenesten i Europa. Tjenestetilbudet ble dermed todelt fra og med 1996. Studentpresten basert i Bonn fikk nå ansvaret for Tyskland, Frankrike, Sveits, Belgia, Nederland, Sverige og Danmark. En ny stilling med base i Norge skulle betjene studenter i Storbritannia, Irland, Polen, Ungarn, Tsjekkia, Østerrike, Italia og Spania.

Del

Nærmere med nye hjelpemidler

Store avstander gjorde det vanskelig for studentprestene å holde jevnlig kontakt med «studentmenighetene» sine. Fra midten av 1990-årene ble e-post et stadig viktigere verktøy for prestene, og sammen med bærbare datamaskiner med modem og mobiltelefoner minket avstanden mellom prest og student betraktelig.

Fra 2000-årene ble også Facebook et viktig hjelpemiddel, der studenter og prester enkelt kunne kommunisere med hverandre. For Sjømannskirkens studentprester ble sosiale media et nyttig redskap både for å informere om møtesteder og arrangementer. Dessuten opplevde de at studentene hadde en lavere terskel for å ta kontakt på det sosiale nettstedet.

Del

Fra bibelgruppe til beredskap

Samarbeid med ANSA   Sjømannskirkens studentprester har siden tjenesten ble etablert hatt et tett samarbeid med studentorganisasjonen ANSA. Her er studentprest Tim Georg Engelsvold i Martin, Slovakia i 2011, sammen med landsleder for ANSA i Slovakia (2011–2012) og ANSA-president (2011–2012) Kristoffer Moldekleiv. Øyvind H. Sæthre/Sjømannskirken

Gjennom 1990-årene ble studentprestetjenesten utviklet stadig mer i retning av også å bli en beredskapstjeneste. I tillegg til studentprestenes kontaktsøkende virksomhet ved læresteder og studentarrangementer inngikk stadig flere høgskoler og universiteter egne beredskapsavtaler med Sjømannskirken, slik som organisasjonen tidligere også hadde gjort med rederier og oljeselskaper. Utviklingen kan ses i sammenheng med Sjømannskirkens generelle satsing på beredskap i perioden.

Per 2010 hadde Sjømannskirken inngått 25 slike beredskapsavtaler, og utgjorde – sammen med norske utenriksstasjoner og ANSA – utenlandsstudentenes sikkerhetsnett. Sjømannskirken var en egnet samarbeidspartner på dette området, i tillegg til spesialiserte ressurser som jobbet mot studentene hadde organisasjonen et stort apparat i utlandet til rådighet, med både reiseprester, sjømannskirkene og døgnbetjente krisetelefon. Ved katastrofer, ulykker og dødsfall som berørte utenlandsstudenter viste Sjømannskirkens krisepsykiatriske kompetanse seg som et verdifull del av beredskapen. Studentprestene fikk i oppgave å ta seg av kriserammede utenlandsstudenter og deres pårørende gjennom samtaler, rådgiving og debrifing etter dramatiske hendelser. Dette til tross for ANSAs livssynsnøytrale posisjon.

Senest i forbindelse med bombeeksplosjonen under Boston Marathon i 2013 kom Sjømannskirkens studentprest i USA, Elisa Stokka, og diakon Marit Areklett fra sjømannskirken i New York for å være til stede for de 90 norske studentene som befant seg i byen da hendelsen fant sted. Sjømannskirken var i denne sammenheng både i kontakt med ANSA og med generalkonsulatet i New York for å skape en trygg ramme og et møtested for de norske studentene i byen etter hendelsen.

Del

Stadig flere utenlandsstudenter

Mens i underkant av 20 000 nordmenn studerte i utlandet i 2000, hadde antallet norske utenlandsstudenter steget opp mot 24 000 i 2013. I det første tiåret av 2000-tallet var også Norge blant de landene i OECD-området som hadde høyest andel av sin studentmasse i utlandet. De norske utenlandsstudentene var også spredt over et langt større geografisk område enn tidligere.

For å kunne være til stede for de rundt 20 000 studentene verden over, ble det i 2001 ansatt en fjerde studentprest. I tillegg til de to studentprestene i Europa og i USA og Canada (som også hadde fått ansvaret for Mexico), fikk norske utenlandsstudenter i Australia og New Zealand dermed samme tilbud. I 2005 ble en femte studentprest med ansvar for Storbritannia og Irland ansatt.

I 2014 har Sjømannskirken fremdeles fem studentprester, og gjennom over 30 år har studentpresttenesten blitt utviklet til et solid velferds- og beredskapstilbud for unge nordmenn med utferdstrang.

Selv om Sjømannskirken helt siden etableringen i 1864 har hatt et nært forhold til Den norske kirke, representerte overtakelsen av studentpresttjenesten det første konkrete oppdraget organisasjonen hadde som Norsk kirke i utlandet. Les mer om hvordan Sjømannskirken få år etter fikk formelt mandat som Norsk kirke i utlandet.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Bjørn Hanson m.fl.: Kirke i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, 1989
  • Bud og Hilsen nr. 2/1982; nr. 5/2009; nr. 3/2011
  • «Norsk studentprest i USA», Aftenposten 15.12.1986
  • Jannecke Wiers-Jenssen: «Norske studenter i utlandet», Utdanning 2005, NIFU STEP, www.ssb.no, [lesedato 14.11.2013]
  • Sjømannskirkens årbøker 1970–1981; 1983–1993; 1994–2002
  • Sjømannskirkens årsmeldinger 2003–2013
  • St. meld. nr. 19 (1996–1997) Om studier i utlandet, www.regjeringen.no, [lesedato 14.11.2013]



Del