Fest på kjerka

Som i tidligere tider var «fest på kjerka» et begrep de fleste sjøfolk kjente til, også i etterkrigstiden. Det var et fast innslag på hver eneste norske sjømannskirke verden over – som dette sitatet fra personalet ved kirken i Le Havre illustrerer:  

Men om vårt program har sitt faste sentrum i forkynnelsen av Guds ord, så har det også flere sider. Vi ønsker å samle våre sjømenn i et godt og hjemlig miljø, og da er også mulighetene store i vårt nye leseværelse. Det ser ut til at de som kommer trives, enten det nå er festene to ganger i uken eller på de vanlige kveldene. Festprogrammet hos oss er enkelt, idet vi som regel må klare underholdningen med egne krefter. Men hyggelig har vi det alltid.

Og om det ikke var festkveld, så var det alltids mulighet for en kopp kaffe med vaffel, avislesing og brevskriving, et slag biljard eller bordtennis. Om en var heldig fikk en dagen etter kanskje også med seg en sightseeing-tur, en fotballkamp eller en hyggestund på badestranden arrangert av sjømannskirken, før skipet skulle ut igjen. Leseværelset var stadig sentrum for sjømannskirkens diakonale virksomhet. Sjømannskirkene og leseværelsene var som sjømannen fra Vestfold beskrev i sitatet over, et hjem utenfor hjemmet og et sted for avkobling. I alt ser det ut til at gjestfriheten og den gode stemningen på leseværelsene skapte troverdighet og kredibilitet hos sjøfolkene, også hos de som ikke var religiøse – i en tid med økende sekularisering i det norske samfunnet.

For Sjømannskirkens del utgjorde også «fest på kjerka» hovedelementet i en aktiv strategi for å danne en motvekt til havnebyenes mange barer og bordeller. Og spesielt viktig var det å nå ut til de mange, unge førstereisgutten før de fikk smaken på havnebyenes umoralskhet. Sjømannspresten i Hamburg, Eilif Jacobsen, uttrykte det slik tidlig i 1960-årene: « Det miljø sjømannen møter her, fortoner seg hardt og nådeløst. Det er i et slikt billede sjømannskirken er plassert. Den er et alternativ for sjømannen i en lumsk og farlig havneby. Vi synest ofte at vi blir små, ubetydelige og hjelpeløse ved siden av den storslagen og raffinerte elendigheten. Men tross dette viser det seg at sjømannen i en vanskelig situasjon kommer til kirken og i den ser sin eneste redning og hjelp. Vi er glade for at det ennå er slik. Det forteller om det som gjemmer seg innerst inne i hans personlighet. Han vet hva kirken står for på søndager og i livets hverdag.

Uten tvil er det førstereisguttene og de ganske unge kampen står om i dag. De eldre befarne sjømenn vet hva havnebyen kan by dem. Det vet også hva sjømannskirken er og hva den står for. For unggutten er havnebyen eventyret, opplevelsen de ikke kunne eller torde få hjemme; den er livet, det å bli voksen. Sjømannsmisjonen er ikke gått i blodet på disse karene. Skal de bli tapt land for oss, eller skal vi kunne vinne dem?»

Mens de to første tiårene etter andre verdenskrig kan regnes som Sjømannskirkens storhetstid, førte rasjonalisering og krise i norsk skipsfart til at Sjømannskirkens eksistens i 1970-årene stod i fare. Les mer om den påfølgende krisetiden i organisasjonens historie.