Nedgangstider
En av sjømannsprestene sa det slik: I dag er sjømannskirken i første rekke blitt en samtalekirke. Han tenkte nok på den tiden «fest på kjerka» hadde sin faste plass på ukeprogrammet, ikke bare søndag kveld etter gudstjenesten, men også en dag midt i uken. «Fest på kjerka» klang godt. Det var et meningsfylt begrep og et tjenlig arbeidsredskap. Sjøfolk i stort antall kom gjerne til disse arrangementene. Vi fikk mange i tale. Disse festene hører fortsatt med, noen steder endog regelmessig hver eneste uke. Men ved så mange andre stasjoner er opplegget av gode grunner blitt et annet. Det er blitt usikkert om det i det hele ligger norsk skip i havn. SJØMANNSKIRKENS TREÅRSMELDING FRA 1973–1975
Den internasjonale skipsfartskrisen som satte inn i 1973/1974 rammet norsk skipsfart hardt. Skipsfartskrisen var et resultat av OPECs oljeboikott mot vestlige land som støttet Israel i krigen mot Egypt og Syria. Boikotten førte til en drastisk prisøkning og dermed synkende etterspørsel etter olje på verdensbasis. Verdens tankfraktmarked raste sammen, og førte den norske tankflåten inn i en langvarig krise- og omstillingsperiode. Problemene forplantet seg, og også annen skipsfart ble rammet av synkende etterspørsel.
Umiddelbart førte skipsfartskrisen til ytterligere nedgang i antall norske skipsanløp i sjømannskirkehavner, ettersom skip ble lagt i opplag, solgt eller flagget ut. I tillegg førte krisen til at enda flere sjøfolk mistet jobbene sine og måtte gå i land. Fra ca. 60 000 sjøfolk sysselsatt i den norske handelsflåten i 1960, var antallet redusert til i underkant av 30 000 i 1975. Sjømannskirken eksistensgrunnlag, sjøfolkene, var med andre ord i ferd med å forsvinne. Og i 1975 hadde antall besøkende ved sjømannskirkene sunket til i overkant av 500 000, mot over 800 000 besøkende i første halvdel av 1960-årene. Tilbakegangen fortsatte i årene som fulgte.
