Samlingspunkt og sjelesorg

Sjømannskirken var ikke nødvendigvis det første stedet sjømennene besøkte når de kom i havn etter farefulle døgn på havet. Ofte gikk turen innom barene først, for å avreagere og glemme krigens alvor en stund. Deretter gikk gjerne turen på «kjerka», der en ble møtt med omsorg og en hjemlig atmosfære. Mange sjøfolk har i ettertid fortalt at det var i sjømannskirkene tynnslitte nerver kunne pleies. Her var det anledning for fortrolige samtaler med presten om traumatiske krigsopplevelser, og mannskapene kunne samles i sorgen over sine kamerater tapt på havet.

Som under første verdenskrig førte krigsårene med seg en økt aktivitet ved mange av sjømannskirkene. Både sjøfolk og andre nordmenn i eksil kom til kirkene i hopetall, og besøkstallene hadde aldri vært høyere. I London fant rundt 45 000 mennesker veien til leseværelset i 1940, og sjømannsprest Johnny Ursin forteller hvordan den ofte var fylt til randen:

Sjømannskirken tilpasset seg også for å kunne hjelpe der behovet var størst. Mellom annet ble det i 1941 etablert virksomhet i de viktige allierte konvoihavnene Halifax i Canada og Greenock i Skottland. I Halifax anløp tilnærmet 56 000 skip havnebyen i løpet av krigsårene, og en betydelig del av disse var norske.

Samtidig støttet Sjømannskirken også opp om de norske militærstyrkene i utlandet. Sjømannsprestene holdt gudstjenester for norske flygere som utdannet seg i Camp Little Norway i Montreal, i den norske marineleiren Camp Norway ikke langt fra Halifax i Canada og for norske hærstyrker stasjonert i Dumfries og den norske marinestasjonen i Port Edgar like utenfor Leith.