Livet i et av de første sjømannspresthjem

Marie Michelet, for ettertiden mest kjent for sitt arbeid for husmødrenes sak i Norge, var datter av Johan Storjohann – initiativtakeren til stiftelsen av Sjømannskirken. Storjohann ble ansatt som den første sjømannspresten i London i 1868, og hennes barndomsminner skriver seg fra Londons dokkekvarter. I sine erindringer gir hun et førstehånds innblikk i hvordan livet i en sjømannsprestfamilie artet seg på denne tiden, om gudstjenestene  i reperbanen i dokken, om møtet med «skikkelige sjømenn» og en slitt og overanstrengt far som slet seg ut på arbeidet. Også hennes mor, Nanna Storjohann, var som sjømannsprestefrue sterkt involvert i arbeidet:

Når jeg tenker på mine foreldre fra den tid, har jeg et inntrykk av et intenst arbeid. Min far meget hjemmefra – hvor ante vi barn jo ikke – og min mor alltid i virksomhet for å stelle i stand til eller rydde op efter gjester, foruten deres felles intense samvær med alle disse gjester som fylte huset dag ut og dag inn, og hvor vi dels fikk være til stede, dels måtte «være snilde barn på barneværelset». Men eftersom vi blev større, blev disse «fremmede» våre venner. Der var almen jubel når Andreas Hansen kom fra Leith, eller Peter Meyer fra Newcastle. [...]

Mest interessant var naturligvis «virkelige sjømenn». De «talte» ikke, – de bare «snakket». Og med dem fikk vi lov å snakke. Og små som vi var, følte vi den varme og ømhet som lengselen efter deres egne småbarn kunde fp til å stråle ut av øinene på dem og legge i deres barkete hender når de lekte med oss. En kaptein kom med et par mann og satte op et lite lysthus i haven, en kom og satte op en huske. [...]

Blandt «assistentene» fra disse første år i London husker jeg især to, senere prost Frette og den senere fattigforstander i Drammen Abraham Folkestad. Disse to hørte liksom til i vår familie, skjønt de ikke bodde hos oss. Vi barn betraktet dem som våre venner, og dette vennskap varte op igjennem alle år. Litt efter litt forstod vi så senere hvad det måtte ha betydd for alle disse sjømenn og unggutter å ha hatt både dem og mine foreldre som et slikt vennskapscentrum når de kom inn i de fryktelige dokkene i London. [...]

Ofte var vi med ved fester for sjømennene, og jeg husker spesielt en aften vi kom hjemover efter en slik fest i 1871. [Vår pike Augusta bar en stor «russemaskin» (samovar), mamma bar en kurv, og vi to, Hans og jeg (Hans var ett år yngre) holdt hverandre i hånden og løp med så godt vi kunde. På et mørkt, fælt sted kom en norsk mann, som jeg syntes var stygg. Han vilde følge oss og ta mamma om livet. Mamma stanset og sa: «Har du småbarn hjemme i Norge?» Han sa ja, og blev så rar. «Så gjør mig den store tjeneste å bære min lille gutt for mig,» sa mamma. «Han er så trett, og vi har vært i kirken og holdt juletrefest for sjømennene.» Han tok Hans på armen og gikk stille med like hjem. Der tok mamma ham inn og lot ham sove på den lille gangen utenfor stuen. Neste morgen fikk vi hilse på ham da han satt og spiste frokost på kjøkkenet.

– Marie Michelet, Minner og tidsbilleder, 1946, side 27–31.