Kyndelsmesse

Kyndelsmesse: Prekentekst Luk 2,22-40

Bokmål

22 Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren.23 For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren.24 De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
   25 I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham,26 og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.27 Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven,28 tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
          
   29 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
          slik som du har lovet.
          
   30 For mine øyne har sett din frelse,
          
   31 som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
          
   32 et lys til åpenbaring for hedningene
          og ditt folk Israel til ære.»
        
33 Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham.34 Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
   36 Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år37 og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag.38 I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
   39 Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret.40 Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Nynorsk

22 Då reinsingstida som Moselova påla dei, var til ende, tok dei han med seg opp til Jerusalem. Dei ville bera han fram for Herren.23 For det står skrive i Herrens lov: Alt av hannkjønn som opnar morslivet, skal helgast til Herren.24 Dei ville òg bera fram det offeret som er fastsett i Herrens lov: eit par turtelduer eller to dueungar.
   25 I Jerusalem var det då ein mann som heitte Simeon; han var ein rettvis og gudfryktig mann som venta på Israels trøyst. Den heilage ande var over han,26 og Anden hadde late han få vita at han ikkje skulle sjå døden før han hadde sett han som Herren har salva.27 No kom han opp til tempelet, driven av Anden. Og då foreldra kom med Jesusbarnet for å gjera med han som skikk og bruk var etter lova,28 tok Simeon barnet i armane sine. Han lova Gud og sa:
          
   29 «Herre, no lèt du tenaren din fara herifrå i fred,
          slik som du har lova.
          
   30 For mine auge har sett di frelse,
          
   31 som du har gjort i stand like for andletet på alle folk,
          
   32 eit lys til openberring for heidningane
          og til ære for folket ditt, Israel.»
        
33 Far hans og mor hans undra seg over det som vart sagt om han.34 Og Simeon velsigna dei og sa til Maria, mor hans: «Sjå, han er sett til fall og oppreising for mange i Israel og til eit teikn som blir motsagt35 – ja, òg gjennom di eiga sjel skal det gå eit sverd. Slik skal dei tankane mange ber i hjartet, koma fram i dagen.»
   36 Det var ei profetkvinne der, Anna, dotter til Fanuel, av Asjer-stammen. Ho var langt oppi åra. I ungdomen var ho gift i sju år,37 og sidan hadde ho vore enkje; ho var no åttifire år. Ho var aldri borte frå tempelet, men tente Gud i faste og bøn natt og dag.38 I denne stunda kom ho fram og lova Gud, og ho fortalde om barnet til alle som venta på fridom for Jerusalem.
   39 Då dei hadde gjort alt som var føreskrive i Herrens lov, fór dei attende til Galilea, til heimbyen Nasaret.40 Og guten voks og vart sterk. Han vart fylt av visdom, og Guds nåde var over han.

Nordsamisk

22 Ja go sudno buhtástusbeaivvit Mosesa lága mielde ledje dievvan, de soai manaiga Jerusalemii, vai beassaba buktit máná Hearrá ovdii.23 Dasgo Hearrá lágas lea čállojuvvon ahte juohke vuosttašriegádeaddji bárdnemánná galgá vihahuvvot Hearrái.24 Soai galggaiga maiddái buktit oaffara maid Hearrá láhka gohčču, guokte turtelduvvá dahje guokte duvváčivgga.25 Jerusalemis lei vuoiggalaš ja ipmilbalolaš olmmái gean namma lei Simeon. Son vurddii Israela jeđđehusa, ja Bassi Vuoigŋa lei su badjelis.26 Bassi Vuoigŋa lei almmuhan sutnje ahte son ii muosát jápmima ovdal go lea oaidnán su gean Hearrá lea vuoidan.27 Vuoigŋa doalvvui Simeona tempelii, ja go Jesusa vánhenguovttos buvttiiga dohko máná vai beassaba dahkat suinna maid lága mielde galggai dahkat,28 de son válddii máná sallii, máinnui Ipmila ja celkkii:
          
   29 “Hearrá, dál don divttát
          iežat bálvaleaddji vuolgit ráfis,
          nugo leat lohpidan.
          
   30 Dasgo mu čalmmit leat oaidnán du bestojumi
          
   31 maid don leat ráhkadan buot álbmogiidda,
          
   32 čuovgga mas lea almmustus báhkiniidda
          ja hearvásvuohta du álbmogii Israelii.”

   33 Jesusa áhčči ja eadni ovddošeigga dan mii daddjojuvvui su birra.34 Simeon buressivdnidii sin ja dajai su eadnái, Mariai: “Dát mánná lea biddjojuvvon jorralussan ja čuoččáldahttojupmin eatnagiidda Israelis ja mearkan mii vuostálastojuvvo,35 ja velá du iežat sielu čađa manná miehkki. Nu bohtet albma eatnagiid siskkimus jurdagat.”
   36 Das lei maiddái profehtanisson Hanna, Fanuela nieida Ašera čearddas. Son lei hui boaris. Nuorran son lei leamaš náitosis čieža jagi,37 muhto lei de eallán leaskan ja lei dál gávcciloginjealjejahkásaš. Son ii goassege vuolgán tempelis, muhto bálvalii Ipmila ijatbeaivái fástudemiin ja rohkadallamiin.38 Aiddo dalle son bođii dasa, ja son máinnui Ipmila ja sártnui máná birra buohkaide geat vurde Jerusalema lonástusa.
   39 Go soai leigga dahkan buot maid Hearrá láhka mearridii, de soai máhcaiga Galileai iežaska ruovttugávpogii Nasaretii.40 Bárdni stuorui, gievrrui ja devdojuvvui viissisvuođain, ja Ipmila árbmu lei suinna.

1. lesetekst 1 Sam 1,21-28

Bokmål

21 Elkana dro opp igjen med hele sitt hus for å bære fram det årlige slaktofferet og løfteofferet for Herren,22 men Hanna ble ikke med. Hun sa til mannen sin: «Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og siden være der all sin tid.»23 «Gjør som du synes best», svarte mannen hennes, Elkana. «Bli hjemme til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord!» Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til han var avvent.
   24 Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med opp til Herrens hus i Sjilo. Hun hadde med seg en treårsgammel okse, en efa mel og en skinnsekk med vin. Gutten *var med dem, og de brakte ham fram for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet, slik han gjorde hvert år for Herren.25 Han førte fram• gutten og slaktet oksen, og Hanna, hans mor, førte ham fram for Eli.26 «Tro meg, herre!» sa hun. «Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren.27 Denne gutten var det jeg ba om, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.28 Nå gir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Han skal tilhøre Herren.» Så bøyde de seg og tilba Herren der.

Nynorsk

21 Elkana drog opp att med heile sitt hus for å bera fram det årlege slaktofferet og lovnadsofferet for Herren,22 men Hanna vart ikkje med. Ho sa til mannen sin: «Når guten er avvand, vil eg ta han med, så han kan førast fram for Herren og sidan vera der all si tid.»23 «Gjer som du tykkjer best», svara mannen hennar, Elkana. «Ver heime til du har vant han av! Måtte Herren setja sitt ord i verk!» Så heldt kvinna seg heime og amma sonen til han var avvand.
   24 Då ho hadde vant han av, tok ho han med opp til Herrens hus i Sjilo. Ho hadde med seg ein treårsgammal okse, ein efa mjøl og ein skinnsekk med vin. Guten *var med dei, og dei førte han fram for Herren. Og far hans slakta slaktofferet, slik han gjorde kvart år for Herren.25 Han førte fram• guten og slakta oksen. Hanna, mor hans, kom fram for Eli med guten.26 «Tru meg, herre!» sa ho. «Så sant du lever, herre, eg er den kvinna som stod her hos deg og bad til Herren.27 Denne guten var det eg bad om, og Herren har gjeve meg det eg bad om.28 No gjev eg han tilbake til Herren for heile hans levetid. Han skal høyra til Herren.» Så bøygde dei seg og tilbad Herren der.

Nordsamisk

21 Go Elkana fas lei vuolgimin oppa bearrašiinnis Šiloi oaffaruššat Hearrái jahkásaš oaffara ja iežas lohpádusoaffara,22 de Hanna ii dáhttonge vuolgit fárrui, muhto dajai boadnjásis: “Go mun lean botkehan bártnáža, de mun doalvvun su Hearrá muođuid ovdii, ja doppe son oažžu orrut oppa eallinagis.”23 Elkana vástidii sutnje: “Daga maid anát buoremussan. Oro ruovttus dassážii go leat botkehan bártnáža. Vare Hearrá divttášii šaddat nu go don dajat.”
        Hanna orui ruovttus ja njamahii bártnis dassážii go botkehii su.24 Go son lei botkehan bártnis, de son vulggii Elkanain doalvut su Hearrá vissui Šiloi, ja sudnos lei fárus golmmajahkásaš vuoksá, efa veardde jáffut ja viidneseahkka. Áhčči oaffarušai njuovvanoaffara Hearrái, nugo son lávii dahkat juohke jagi,25 ja njuovai vuovssá. Hanna, bártni eadni, doalvvui bártni Eli lusa26 ja dajai: “Gula mu, hearrá! Nu duohta go don ealát, hearrá, de mun lean dat nisson gii čužžon dás du luhtte rohkadallamin Hearrá.27 Dán bártni mun ánuhin, ja Hearrá lea addán munnje maid mun bivden sus.28 Dál mun attán su ruoktot Hearrái. Son gullá Hearrái nu guhká go eallá.”
        De sii rohkadalle doppe Hearrá.

2. lesetekst 1 Joh 1,1-4

Bokmål

1 Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.2 Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss.3 Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.4 Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen.

Nynorsk

1 Det som var frå opphavet, det vi har høyrt, det vi har sett med våre eigne auge, det vi såg og det hendene våre rørte ved, sjølve livsens ord, det forkynner vi.2 Og livet vart openberra, vi har sett det og vitnar om det og forkynner for dykk det evige livet. Det var hos Far og vart openberra for oss.3 Det vi har sett og høyrt, forkynner vi òg for dykk, så de skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Son, Jesus Kristus.4 Og dette skriv vi så gleda vår skal vera fullkomen.

Nordsamisk

1 Dat mii lea leamaš álggu rájes, maid mii leat gullan, maid mii leat oaidnán iežamet čalmmiiguin, maid mii leat geahčadan ja maid min gieđat leat guoskkahan, dat lea min sáhka: eallima sátni.2 Eallin almmustuvai, ja dan mii leat oaidnán ja dan mii duođaštit. Mii sárdnidit didjiide agálaš eallima, mii lei Áhči luhtte ja almmustuvai midjiide.3 Mii sárdnidit didjiide dan maid mii leat oaidnán ja gullan, vai maiddái dis livččii searvevuohta minguin, mii lea searvevuohta Áhčiin ja su Bártniin Jesus Kristusiin.4 Dán mii čállit, vai min illu šaddá ollisin.

Glimt av Gud

Mange av oss venter på og lengter etter glimt av Gud. Kanskje har du spurt deg selv; når er det min tur til å få se Gud?

Det lengter også Simeon etter. Han var en rettskaffen og gudfryktig mann som bodde i Jerusalem og hadde fått vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Og så skjer det han har ventet på. Han ser Jesusbarnet bli båret til tempelet av sine foreldre, og han tar barnet i armene sine og puster lettet ut «Nå kan jeg fare herfra i fred». Simeons vakre lovsang er kjent for mange. Ordene hans ble skrevet ned. Ja, i tidebønnstradisjonen synges Simeons lovsang i aftenbønnen.

Anna har også ventet. Profeten Anna som var åttifire år og hadde levd som enke nesten hele livet. Men hun har ingen lovsang kalt opp etter seg og vi vet ikke hvilke ord som kom ut av hennes munn, bare at hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet. Jeg skulle ønske noen hadde skrevet ned Annas lovsang også. Hvordan snakket hun til de som lengtet etter frihet?

Ofte kan det som ikke er skrevet ned, det som er usynlig, fortelle oss en hel del. Det som mangler sier nemlig noe om hva som blir sett på som verdt å huske, og hvem sine ord som blir tillagt verdi. Denne uka tenker jeg at den gamle dama Anna liksom pirker borti meg og spør hvilke ord og erfaringer som ikke blir skrevet ned, blir løftet fram eller husket på. Og kanskje er det sånn at det ofte er i det gjemte eller det tilsynelatende uviktige av vi nettopp ser glimt av Gud.

Del