4. søndag i adventstiden

På «gledens adventssøndag» leser vi fortellingen om Maria og Elisabet. Forventningen og gleden er nærmest til å ta og føle på i det nære og ektefølte møtet mellom de to kvinnene. Noen dager i forkant, har Maria sagt ja til et oppdrag som skulle forandre verden og skape et før og et etter i verdenshistorien. Den hun skyndte seg til for å dele det hun hadde opplevd med, var sin eldre slektning Elisabet. Sammen løfter de hverandre opp og finner håp og kraft i hverandres situasjon og fortelling.  

 

Det er med et snev av misunnelse jeg leser søndagens tekst. Lengselen etter det gode møtet har gjort seg gjeldende flere ganger dette året. Et håndtrykk, en klem, eller en omfavnelse, som jeg før tok for gitt, er nå blitt et savn.

 

Marias respons på en krevende situasjon, gir imidlertid også inspirasjon og håp. Det tok henne noen dager før hun dro av gårde for å dele historien sin med Elisabet. Kanskje måtte hun tenke seg om, før hun fant fram til en som ville klare å møte henne slik hun trengte?

 

Vi har også måttet tenke og prøve oss fram for å finne måter å møtes. Videochat, telefonsamtaler og utendørs møter med god avstand er blitt den nye normalen. Det er ikke som før, men mange møter har gitt grunn til glede. Søndagens tekst minner meg også om Guds nærvær. Maria har båret Kristus inn i vår verden en gang for alle. Han er fremdeles hos oss og kommer oss i møte der vi til enhver tid måtte være.

Les søndagens bibeltekster her