16. søndag i treenighetstiden

31 Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.32 De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham.33 Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans.34 Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!»35 Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.36 Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent.37 Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

31 Sidan drog Jesus bort att frå Tyros-området. Han tok vegen om Sidon og drog mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet.32 Der førte dei til han ein mann som var døv og hadde vondt for å tala, og dei bad han leggja hendene på han.33 Jesus tok han med seg bort frå folket. Han stakk fingrane sine i øyra hans, tok spytt og rørte ved tunga hans.34 Så såg han opp mot himmelen, sukka og sa til han: «Effata!» – det tyder: «Lat deg opp!»35 Med det same vart øyra hans opna, og bandet som batt tunga hans, vart løyst så han tala reint.36 Jesus forbaud dei å seia det til nokon. Men di meir han forbaud det, di meir gjorde dei det kjent.37 Folk undra seg storleg og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høyra og stumme til å tala.»

31 Dasto Jesus vulggii fas Tyrosa guovlluin ja bođii Sidona bokte Galileajávrái, Dekapolisa guovlluide.32 Doppe su lusa buktojuvvui bealjehis olmmái gii illá máhtii sárdnut, ja sii dáhtto su bidjat gieđa olbmá ala.33 Jesus válddii olbmá sierra olbmuid gaskkas, bijai suorpmaid su beljiide, čolgadii ja guoskkahii su njuokčama.34 De son geahčastii albmái, šuohkihii ja celkkii sutnje: “Effata.” Dat lea: “Rahpas.”35 Dallánaga olbmá bealjit rahpasedje, ja su njuokčama báddi čoavdásii, nu ahte son sártnui čielgasit.36 Jesus gilddii olbmuid muitaleames dán geasage, muhto mađe eambbo son sin gilddii, dađe eambbo sii beakkuhedje dan.37 Buohkat ovddošedje sakka ja dadje: “Buot son lea dahkan bures. Bealjehemiid son dahká gullin ja gielahemiid sárdnun.”

2 Jeg ventet og håpet på Herren.
          Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
          
   3 Han dro meg opp av fordervelsens grav,
          opp av den dype gjørmen.
          Han satte mine føtter på fjell
          og gjorde skrittene faste.
          
   4 Han la en ny sang i min munn,
          en lovsang til vår Gud.
          Mange skal se det og frykte
          og sette sin lit til Herren.
          
   5 Salig er den
          som stoler på Herren,
          som ikke vender seg til de stolte,
          til dem som faller fra i løgn.
          
   6 Store ting har du gjort for oss,
           Herre, min Gud,
          underfulle verk og planer,
          ingen er din like.
          Vil jeg fortelle og tale om dem,
          er de for mange til å telles.
          
   

2 Eg venta og vona på Herren.
          Han bøygde seg til meg og høyrde mitt rop.
          
   3 Han drog meg opp or den tynande grav,
          opp av den djupe gjørma.
          Han sette mine føter på fjell
          og gjorde mine steg faste.
          
   4 Han la ein ny song i min munn,
          ein lovsong til vår Gud.
          Mange skal sjå det og ottast
          og setja si lit til Herren.
          
   5 Sæl er den
          som set si lit til Herren,
          som ikkje vender seg til dei stolte,
          til dei som fell frå i løgn.
          
   6 Store ting har du gjort for oss,
           Herre, min Gud,
          underfulle verk og planar,
          ingen er din like.
          Vil eg fortelja og tala om dei,
          er dei for mange til å reknast.
          
   

2 Guhká mun vurden Hearrá,
          ja son gopmirdii mu beallái
          ja gulai mu čuorvasa.
          
   3 Son gesii mu bajás
          heavahusa rokkis,
          čiekŋalis rábáhis.
          Son bijai mu julggiid bávtti ala,
          son dagai mu lávkkiid nanusin.
          
   4 Son attii mu njálbmái
          ođđa lávlaga,
          ávvulávlaga min Ipmilii.
          Eatnagat oidnet dan, ballet
          ja dorvvastit Hearrái.
          
   5 Ávdugas dat olmmoš
          gii luohttá Hearrái,
          gii ii oza veahki nággáris olbmuin
          iige dain geat jorralit giellásii.
          
   6 Hearrá, mu Ipmil, eatnagat leat
          du oavdudagut,
          don dáhtut midjiide buori.
          Ii oktage leat du veardásaš!
          Mun hálidan gulahit
          ja muitalit daid,
          muhto dat eai leat logahallamis.
          
   

19 For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet.20 Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp,21 for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.22 Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.23 Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.

19 Det skapte lengtar inderleg etter at Guds born skal openberrast i herlegdom.20 For det skapte vart lagt under forgjengelegdom, ikkje av eigen vilje, men etter hans vilje som gjorde det slik. Likevel var det håp,21 for òg skapningen sjølv skal bli frigjord frå slaveriet under det forgjengelege og få den fridom som Guds born skal eiga i herlegdomen.22 Vi veit at heilt til denne dag sukkar og stønnar heile skapningen saman, som i fødselsrier.23 Ja, endå meir: Også vi som har fått Anden, den første frukta av hausten som kjem, sukkar med oss sjølve og lengtar etter å bli Guds born heilt og fullt når kroppen vår blir sett fri.

19 Oppa sivdnádus vuordá áibbašemiin Ipmila mánáid almmustuvvama.20 Buot mii lea sivdniduvvon lea biddjojuvvon nohkavašvuođa vuollái, ii iežas dáhtus, muhto su dáhtus guhte lea vuolidan dan.21 Nu sivdnádus čovdojuvvo nohkavašvuođa šlávvavuođas dan friddjavuhtii maid Ipmila mánát ožžot hearvásvuođas.
   22 Mii diehtit ahte oppa sivdnádus ovttas šuohkká ja gillá dego riegádahttinávttain.23 Iige duššefal sivdnádus, muhto maiddái mii geat leat ožžon Vuoiŋŋa álgošattu, šuohkkit ja áibbašit dasa ahte šattašeimmet Ipmila mánnán ja son lonistivččii min rupmaša friddjan.