Allehelgensdag

18 Ingen skal høre mer om vold i ditt land,
          om herjing og ødeleggelse
          innenfor dine grenser.
          Du skal kalle murene dine Frelse
          og portene dine Lovsang.
          
   19 Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen,
          måneskinnet skal ikke lyse for deg,
          men Herren skal være ditt lys for evig,
          din Gud skal være din herlighet.
          
   20 Din sol skal ikke mer gå ned,
          din måne skal aldri avta.
          For Herren skal være ditt lys for evig.
          Sørgedagene dine er til ende.
          
   21 I ditt folk skal alle være rettferdige,
          de skal eie landet til evig tid.
          De er et skudd i min hage,
          som hendene mine har laget til min ære.
          
   22 Den minste skal bli til tusen,
          den ringeste til et mektig folkeslag.
          Jeg er Herren,
          når tiden er inne,
          lar jeg det skje i hast.

18 Ingen skal høyra meir om vald i ditt land,
          om herjing og øydelegging
          innanfor dine grenser.
          Du skal kalla murane dine Frelse
          og portane dine Lovsong.
          
   19 Sola skal ikkje meir vera ditt lys om dagen,
          måneskinet skal ikkje lysa for deg,
          men Herren skal vera ditt lys for evig,
          din Gud skal vera din herlegdom.
          
   20 Sola di skal ikkje meir gå ned,
          månen din skal aldri minka.
          For Herren skal vera ditt lys for evig.
          Sørgjedagane dine er til ende.
          
   21 I ditt folk skal alle vera rettferdige,
          dei skal eiga landet til evig tid.
          Dei er eit skot i min hage,
          som hendene mine har laga til mi ære.
          
   22 Den minste skal bli til tusen,
          den ringaste til eit mektig folkeslag.
          Eg er Herren,
          når tida er inne,
          lèt eg det skje i hast.

18 Ii gullo šat veahkaváldi du eatnamis,
          ii hearjideapmi iige billašupmi
          du rádjemearkkaid siskelis.
          Mu veahkki lea dus muvran
          ja mu rámádus lea dus poartan.
          
   19 Beaivváš ii leat šat du čuovgan beaivet
          iige mánoheahpi šat čuvge du geainnuid,
          muhto Hearrá lea du agálaš čuovga
          ja du Ipmil lea du hearvásvuohta.
          
   20 Du beaivváš ii šat eambbo luoitát
          iige mánnu nuosa,
          danin go Hearrá lea du agálaš čuovga.
          Du moraštanáigi lea nohkan.
          
   21 Dalle buot du olbmot leat
          vanhurskásat,
          sii atnet eatnama oapmineaset
          agálaš áigái.
          Sii leat vesát maid mun lean gilván,
          mu gieđaid dahku mainna
          mun čájehan iežan hearvásvuođa.
          
   22 Unnimus šaddá duhát olbmo veahkan,
          heajumusge veagalaš álbmogin.
          Mun, Hearrá,
          divttán dan šaddat fáhkkestaga,
          go áigi lea boahtán.

11 I tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, enda hun var ufruktbar og for gammel til å få barn. For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast.12 Fra én mann, som var uten livskraft, kom det derfor en ætt så tallrik som stjernene på himmelen og så talløs som sanden på havets strand.
   13 I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden.14 Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland.15 Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake.16 Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.
   

39 Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet.40 Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.

11 I tru fekk òg Sara kraft til å grunnleggja ei ætt, endå ho var ufruktbar og for gammal til å få barn. For ho stola på at han som hadde gjeve lovnaden, var trufast.12 Frå éin mann, som var utan livskraft, kom det difor ei ætt så talrik som stjernene på himmelen og så tallaus som sanden på havsens strand.
   13 I denne trua døydde alle desse utan å ha fått det som var lova. Dei berre såg det langt borte og helsa det, og dei vedkjende seg at dei var framande og heimlause på jorda.14 Dei som talar slik, viser at dei lengtar etter eit fedreland.15 Om dei hadde tenkt på det landet dei drog ut frå, hadde dei hatt tid til å venda attende.16 Men no er det eit betre land dei lengtar etter: det himmelske. Difor skjemmest ikkje Gud av dei, men vil kallast deira Gud, for han har gjort i stand ein by til dei.
   

39 Alle desse fekk godt vitnemål for si tru, men dei opplevde ikkje å få det som var lova.40 Gud såg føre seg noko som er betre for oss: at dei ikkje skulle nå fram til fullendinga utan oss.

11 Oskkus velá Sarage oaččui fámu sáhkkehit ja riegádahtii bártni agis áiggi badjel. Abraham anii luohtehahttin su gii lei addán lohpádusa,12 ja dan dihte sus, boarásmuvvan olbmás, sahkanedje nu eatnagat go almmis leat násttit ja nu lohkameahttun ollu olbmot go mearragáttis leat sáttočalmmit.
   13 Oskkus sii buohkat jápme. Dan mii sidjiide lei lohpiduvvon, sii eai joksan. Sii ledje dan guhkkin oaidnán ja dearvvahan iluin ja dovddastan ahte sii ledje guossit ja vierrásat eatnama alde.14 Dat geat nie sárdnot, addet čielgasit diehttevassii ahte leat ohcamin ruovttueatnama.15 Jos sii livčče atnán jurdagiin dan eatnama gos ledje vuolgán, de sis livččii gal leamaš dilli máhccat dohko.16 Muhto sii váinnuhedje buoret eatnama, almmálaš ruovttueatnama. Dan dihte Ipmil ii heahpanatta sis, muhto suovvá sin gohčodit iežas sin Ipmilin; sonhan lea juo ráhkadan sidjiide gávpoga.
   

39 Ja vaikko dát buohkat leat ožžon buori duođaštusa go osko, de almmatge sii eai ožžon dan mii lei lohpiduvvon.40 Dasgo Ipmil lei vurken ain buorebu midjiide, amaset sii šaddat ollisin almmá min haga.

20 
    Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
          «Salige er dere fattige,
          Guds rike er deres.
          
   21 Salige er dere som nå sulter,
          dere skal mettes.
          Salige er dere som nå gråter,
          dere skal le.
          
   22 Salige er dere når folk hater dere,
          når de utstøter dere og håner dere
          og skyr navnet deres som noe ondt –
          for Menneskesønnens skyld!
          
   23 Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
          stor er lønnen dere har i himmelen.
          Slik gjorde også fedrene med profetene.
          
   

20 
    Då såg han opp, feste auga på læresveinane sine og sa:
          «Sæle de fattige!
          Guds rike er dykkar.
          
   21 Sæle de som no svelt!
          De skal mettast.
          Sæle de som no græt!
          De skal le.
          
   22 Sæle er de når folk
          for Menneskesonen skuld hatar dykk,
          støyter dykk ut og spottar dykk
          og kastar namnet dykkar frå seg som noko vondt!
          
   23 Gled dykk på den dagen og hoppa av fryd,
          stor er løna dykkar i himmelen.
          Det same gjorde fedrane deira med profetane.
          
   

20 Jesus geahčai máhttájeddjiidasas ja celkkii:
        
          “Ávdugasat lehpet dii geafit,
          Ipmila riika lea din.
          
   21 Ávdugasat dii geat dál nealgubehtet,
          dii gallehuvvobehtet.
          Ávdugasat dii geat dál čierrubehtet,
          dii oažžubehtet boagustit.
   22 Ávdugasat lehpet dii, go dii Olbmobártni dihte vašuhuvvobehtet ja olgguštuvvobehtet, go olbmot bilkidit din ja fasttášit din nama.
   23 Illudehket dalle ja njuikkodehket ávus, dasgo din bálká lea stuoris almmis. Seammá ládje sin áhčit dahke profehtaide.