Der nordmenn er bør kirken være
Sjømannskirken har helt siden etableringen i 1864 vært tett knyttet til Den norske kirke. Sjømannskirken regnet seg som landskirkens forlengede arm ut i verden, og hadde som mål å fylle de samme funksjonene som kirken hjemme i Norge. Men det var først i 1989 at organisasjonen offisielt fikk mandatet som Norsk kirke i utlandet. Mandatet kom til å endre store deler av organisasjonens virksomhet, samtidig som det åpnet for nye muligheter og nye utfordringer.
Foreningens Utsendinge, hvad enten de ere ordinerede eller uordinerede, maa samvittighetsfullt benytte enhver Anledning til Evangeliets Forkyndelse for de til Stationerne ankommede steds bosatte Skandinaver...
Slik lød den første instruksen som ble vedtatt for Sjømannskirkens prester og personale 11. september 1865. Til tross for at arbeidet blant sjøfolkene var sjømannskirkenes hovedprioritet, så var Sjømannskirkens dører åpne for alle skandinaver i utlendighet helt fra begynnelsen av. De første prestene [lenke til tidslinjepunkt 1865] ble da også oppfordret til å organisere menigheter rundt kirkene i utlandet, og i de senere årene har de fleste sjømannskirkene blitt drevet av kirkekomiteer bestående av fastboende skandinaver. Sjømannskirkene ble ofte det naturlige åndelige sentrum i de skandinaviske immigrantmiljøene. Det var her en døpte barna sine og konfirmerte en de unge, og det var gjerne her en skapte seg et sosialt nettverk gjennom kvinneforeningsarbeid og ulike arrangementer på leseværelsene. Kirkene hjalp dem til å bevare kontakten med norsk kultur, og sjøfolkene som de møtte bidro til å holde «de nasjonale instinktene våkne og levende». Selv om disse fastboende skandinavene opp igjennom har vært svært viktige for sjømannskirkenes økonomi og virksomhet lokalt, forble de i mange tilfeller støttespillere til det egentlige arbeidet blant sjøfolkene.
Det skal for Sømændene, for deres Prester og for os være en vækkende, styrkende og oppmuntrende Tanke, at vor Landskirke har erkjendt sin Forpligtelse til at virke for vore Sømænd i det Fremmede, idet den har sat det kirkelige Stempel paa Foreningens Virksomhed.
Dette kunne en lese i en av Sjømannskirkens første årsmeldinger, fra 1865/1866. Selv om Sjømannskirken hadde fått landskirken – det vil si Den norske kirkes – velsignelse for arbeidet den gjorde, lå det altså ikke noe formelt mandat som Den norske kirkes forlengede arm i utlandet i dette «kirkelige stempel». Men Sjømannskirken hadde fått sin tilknytning til kirken ved at organisasjonens liturgi ble underlagt Biskopen i Bjørgvins tilsyn, og at Sjømannskirkens prester skulle bli ordinert til tjeneste på lik linje med andre prester i Den norske kirke. Sjømannskirken fikk også innpass i norske menigheters kirkeliv. Mange menigheter har i årevis tatt opp kollekt til Sjømannskirken og samlet julegaver til sjømennene til jul. Organisasjonen jobbet også tidlig for at sjøfolk og andre nordmenn i utlendighet skulle inkluderes i menighetenes forbønn under gudstjenesten i alle landets kirker. Resultatet var at fra det ble vedtatt ny høymesseliturgien ved kongelig resolusjon i 1887, har det i norske menigheter blitt bedt for «våre Landsmænd i det fjerne og paa Haavet».
