Etterkrigstidens sjøfolk
Hvordan var så sjømannslivet i etterkrigstiden? Den norske sjømannsstanden bestod fremdeles hovedsakelig av menn. I 1960-årene var bare rundt 6 prosent kvinner. Den norske handelsflåten hadde også i etterkrigstiden et betydelig innslag av utenlandsk arbeidskraft. Samtidig var norske sjøfolk en relativt ung gruppe. I 1960-årene var rundt 40 prosent under 25 år. Mellom 6–7000 førstereisgutter reiste ut hvert år, og omtrent halvparten av disse var gutter i alderen 15–17 år. En stor prosent av disse sluttet eller ble sendt hjem etter kort tid, ettersom mange ikke greide de fysiske og psykiske påkjenningene som fulgte med yrket.
Førstereisguttens vilkår og minstealder for hyresøking ble gjenstand for debatt i 1960-årene, og i et brev fra Sosialdepartementet til Handelsdepartementet stod følgende:
Uten tvil er mange av 15- og 16-åringene ikke modne eller robuste nok til å klare de spesielle påkjenninger i sjømannsyrket uten på en eller annen måte ta skade. I tillegg til umodenheten kommer at første gangs mønstring for gutter i nevnte aldersgruppe betyr en særlig brå og ofte langvarig adskillelse fra hjem og miljø, og at de ofte ikke har rimelig mulighet til å skaffe seg tilfredsstillende opplysninger om og til å vurdere de vanskene de vil møte til sjøs.
De fleste var også langt fra kvalifisert for arbeidet, ettersom de før 1968 kunne få hyre uten noen som helst form for kursing eller utdanning. En skal likevel ikke glemme at en god del av førstereisguttene la ut på sitt livs eventyr. Mange av dem har beskrevet at de rømte fra en skolehverdag de ikke mestret, og lærte seg i stedet et yrke, disiplin og verdien av hardt arbeid.
For det var hardt fysisk arbeid som preget hverdagen for store deler av mannskapene – spesielt de som stod nederst på rangstigen i skipenes strenge hierarki. I etterkrigstiden var mye av arbeidet fremdeles manuelt og ble utført mens en var til sjøs – i motsetning til senere når det ble vanligere å få utført slike vedlikeholdsoppgaver mens skipet var ved land. Stempelsjau var blant de tyngste oppgavene, sammen med rengjøring av tanker og lasterom. Samtidig førte de harde konkurranseforholdene i den internasjonale skipsfarten til en begynnende rasjonalisering i norsk skipsfart i 1950-årene – med effektivisering av arbeidsoppgaver og kortere liggetid for skipene i havn.
Sammenlignet med relevante yrker på land tjente sjøfolkene imidlertid godt, og fikk etter hvert også flere sosiale goder enn før. Skipene i den norske handelsflåten i etterkrigstiden var relativt nye og moderne. Nybygde skip ble innredet med tanke på komfort og velferd for mannskapene, med lugarer, dagrom og hobbyrom. Det var andre tider enn 100 år tidligere, under seilskutetida, da Sjømannskirken ble etablert [lenke til tidslinjepunkt 1864].
I motsetning til tidligere tider var også de motordrevne skipene i etterkrigstiden mer solide, og gjorde forholdene tryggere for sjøfolkene. Havets krefter virket dermed ikke like truende som før. Det kan faktisk se ut til at det i etterkrigstiden var farligere for sjøfolkene i land enn det var til vanns. En oversikt presentert i VG i 1966 viste at av i alt 117 omkomne sjøfolk i den norske handelsflåten i 1964, så hadde 24 druknet mens de var i havn som følge av alkoholpåvirkning, 2 av alkoholforgiftning, 2 av metanolforgiftning og 2 som følge av skader ved slagsmål. Det er tydelig at det ikke var alle som greide å holde seg unna havnebyenes fristelser, der barer og bordeller lokket med tilbud som «Club Motomachi. Welcome to seamen’s paradise. Please try once for our special services!? Yes sure! We have anything!? You want».
