Samarbeid og konkurranse om sjøfolkenes velferd

Krigshverdagen ble en ekstrem byrde for sjøfolkene som seilte under andre verdenskrig. Behovet for helse- og sosialtiltak i havn var stort, og perioden 1940–1945 ble en foregangstid for etableringen av statlige velferdsordninger for sjøfolk. Norske myndigheter etablerte verden over norske helsesentre, sjømannshoteller, feriehjem, klubber og leseværelser. Sjøfolkenes helse skulle tas vare på, og kontakten med et norsk miljø skulle dempe lengselen hjem.

Den offentlige satsingen på velferdsordninger for norske sjøfolk skapte nye muligheter for samarbeid mellom norske myndigheter og Sjømannskirken. På et lokalt nivå, i havner der det fantes sjømannskirke, norsk konsulat og Nortraship-kontor, støttet disse som regel aktivt opp om hverandres arbeid.

På sentralt nivå ved organisasjonens hovedkontor i London hersket det imidlertid en viss misnøye med at norske myndigheter satte i gang egne velferdstiltak, som Sjømannskirken i en årrekke hadde vært alene om å tilby. Også en del sjømannsprester var negativt innstilt. Kritikken gikk spesielt ut på at de statlige sosiale samlingsstedene for sjøfolk ikke ble tuftet på kristne verdier. Her ble det i stedet lagt til rette for både inntak av alkohol, kortspill og dans.

De nye statlige velferdstilbudene skapte et spenningsforhold mellom myndighetene og Sjømannskirken, og internt i organisasjonen ble det diskutert at en måtte passe på slik at en nå ikke ble utkonkurrert.