3 mil "tilsjøs"

Det har tradisjonelt vært en logistisk utfordring for sjømennene og offiserene som jobbet i den norske handelsflåten å få giftet seg. Helt fram til 1970-årene mønstret mannskapet på for to år om gangen, og satte som regel ikke sine ben på norsk jord i løpet av den tiden. Hadde en ambisjoner om å stige i gradene burde en helst ikke mønstre av i det hele tatt. Fra gammelt av var det ikke uvanlig at kapteinen selv seilte med konen om bord, men for resten av besetningen var det uaktuelt.

For sjømenn med gifteplaner gjaldt det derfor å møte sin forlovede i nærmeste havn, for å gifte seg med henne der. Men det gikk ikke alltid etter planen. Et eksempel fra 1907 viser hvor utfordrende det kunne være. En norsk kaptein kom da med sin forlovede til sjømannspresten i Rotterdam, Jens Andreas Saxe, og forlangt vielse. Det var lyst for dem i Kristiansand domkirke et par måneder tidligere, og bruden hadde umiddelbart reist til Fredrikshavn i Danmark sammen med sin far. Planen var å møte sin forlovede der for å gifte seg. Men dansk lov krevde at de først måttet oppholde seg i Danmark i minst tjue dager før de kunne vies, og så lenge kunne ikke skipet bli liggende i havn. Kapteinen reiste dermed videre til Skottland med forloveden om bord, men ble igjen nektet vielse. Det samme skjedde igjen i Russland, og i Danzig. «Efter at have reist sammen i henimod 2 maaneder ankom de rent fortvilede hid til R.dam og spurgte, om jeg ikke for Gud's skyld kunde vie dem.»

Sjømannsprestenes instrukser stilte krav til at de måtte respektere vertslandets lover ved vielser eller andre kirkelige handlinger. I mange land hadde ikke sjømannskirken vigselsrett, kun mulighet til å velsigne en vielse som allerede var utført av de lokale sivile myndighetene. Men den samme lovgivningen tok ofte ikke høyde for situasjoner der begge partene var bosatt i et annet land. Myndigheter hadde enerett på å foreta vielser, men kun for sine egne borgere. Dette var tilfellet i Rotterdam. Sjømannsprest Saxe valgte likevel å vie det slitne paret, selv om han formelt manglet tillatelse. I 1920 fant han så en kreativ løsning på problemet. Da hadde han tre kapteiner som ønsket å gifte seg i sjømannskirken i Rotterdam. Løsning ble til slutt funnet ved at vielsesseremonien ble utført om bord i skipet, «3 mil tilsjøs», det vil si rett utenfor den nederlandske territorialgrensen.

Del