Utflukt til Zululand

Sjømannspresten i Durban: På besøk i en Zulukraal

Mange mennesker har den forkjerte opfatning av våre sjømenn at landlov betyr det samme som et liv i svir og drikk, og med ordet hvalfanger kan de ikke forbinde noget godt. Vi som arbeider blandt disse mennesker og kommer i levende kontakt med dem, lærer å vurdere dem på den rette måte og dømmer ikke hele standen efter avisenes ofte overdrevne skildringer av hvalfangernes orgier og sjømenns berserkergang. Undersøker man saken, vil man vel oftest finne at der er «haier» og «boms» som ødelegger våre kjekke hvalfangeres og sjømenns renomé.

Nutidens sjømannsstand er opvakt og har kunnskapstrang, og de unge sjømenn gjør sig umak for å se mest mulig den korte tid båten er i havn. De setter stor pris på å besøke museer og kunstgallerier, vakre parker, zoologiske og botaniske haver, o. l. Når det av og til faller sig slik at en båt får nogen dagers liggetid her, forsøker vi å få istand turer inn i landet. Og det slår aldri feil, – guttene liker disse turene. Da et par hvalkokerier for en tid siden anløp Durban, mønstret en del av guttene av for å delta i hvalfangsten på feltet her eller passe på de hvalbåtene som gikk i opplag. Vi blev snart enige om å leie en stor buss og dra til de innfødtes reservasjon i «Valley of the Thousand Hills». Det samme gjorde mannskapet på tankbåten «Svolder» noen dager senere. [...]

Ved en stor krål stanset bussen, og snart var det en hel skare av innfødte rundt oss. Det var litt kjølig i været, så de voksne hadde hengt på sig nogen filler, men før de kom bort til bussen trakk de av sig det meste. De kunde jo ikke optre med klær på, det vilde være å gjøre skam på stammen. Så kom de da i sitt korte skjørt eller skinn. Hendene var ustrakt og ustanselig lød det: «Mali, mali – penger, penger.» Nogen hadde små perlebroderier som de innfødte pikene pleier å gi sine kjærester og som bæres om hals og ankler. Slike ting, samt spyd og skjold blev falbudt, og interssante souvenirs som det er, blev avsetningen ganske bra. Og smarte som de innfødte er, var prisen da vi reiste bare en brøkdel av hvad den var da vi kom. Fotografiapparatene kneppet i takt med ungpikenes ustanselige: «mali, mali» og et vanket jo alltid en «pansela», drikkepenger, for sjøguttene er aldri knuslet.

Også inne i en av hyttene måtte alle sammen, og der var det jo nok som kunde interessere. «Døren» bestod av en trang firkantet åpning med en lem for. Alle mann måtte på firkrabb for å komme sig inn. Midt på gulvet var ildstedet. I taket rett over dette hang så kornet. Spyd og klubber stod fast i hytteveggen, og store ølkrus med sats innerst inne. En uthulet sten tjente som mølle for deres korn, en rundt sten som møllesten. Der fantes ingen seng eller madrass. Alle lå på en matte på jordgulvet. Som pute tjente en lav trekrakk som hadde en uthulning avpasset for nakken. Det fantes både «enkelt-puter» og «dobbeltputer». Sengeteppene bestod utelukkende av skinn. Høvdingen hvis krål vi besøkte, var den mektigste på den siden av elven. […] Zuluerne er et meget musikkelskende folk, og et par av guttene på «Svolder» gjorde stor lykke da de begynte å spille fiolin og trekkspill for dem. Som takk utstøtte de nogen av sine ville krigsbrøl og tryglet og bad om mere.

Men nu har vi vært lenge nok i krålen. På hjemveien slo vi oss ned i et vakkert skogholt på et par forskjellige steder. Der nøt vi den herligste medbragte niste, og det satte spiss på det hele at vi hadde en god kaffekjel med som snart stod og putret fornøiet  over en frisk ild.

Men skibet går videre. Ombord er det en hel del unge, kjekke livsfriske menn. De har fått et lite gløtt inn i det primitive liv hedningene fører, hørt om deres redsel for de avdøde ånder og deres uvidenhet om Gud og veien til den ene sanne lykke. Hvem vet om ikke dette kan hjelpe dem til å vurdere de goder høiere vi har vunnet gjennem kristendommen, og føre dem inn i et fortrolig liv med Gud i takk og bønn.

 

Sjømannsprest Olaf Aarvold, Bud & Hilsen nr. 19/1933