Det fjerne Østen
De store havnene i Asia hadde lenge vært på Sjømannskirkens radar, og organisasjonen gjorde for første gang et forsøk på å etablere seg i asiatiske farvann i 1905. Det var på den tiden et stort oppsving i norsk skipsfart i Øst-Asia. Allerede fra 1890-årene hadde norske redere vist stor interesse for de asiatiske skipsfartsmarkedene, og rundt 1900 hadde norske skip blant annet en dominerende posisjon innenfor rishandelen mellom Indokina og Hong Kong, og deler av den kinesiske kystfarten. Ved hjelp av ildsjelen G. B. Gregersen, som tidligere hadde vært styrmann, startet Sjømannskirken opp prøvevirksomhet i Shanghai og deretter i Hong Kong i 1905. Gregersen ble ansatt som assistent og leseværelsene han åpnet i de to byene ble godt mottatt av de skandinaviske sjøfolkene i havnene. Men høykonjunkturen varte ikke, og allerede i 1907 fikk Gregersen ordre fra Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen om å legge ned virksomheten. Det var rett og slett for få skandinaviske sjøfolk som kom i havn til å rettferdiggjøre den store investeringen det var å opprettholde arbeidet i et så fjernt himmelstrøk.
Selv om Sjømannskirken hadde gode grunner til å avvikle prøvevirksomheten langs Kinakysten i 1907, tok det ikke lang tid før hovedkontoret mottok henvendelser om å gjenoppta arbeidet i disse fjerne farvannene. Forespørsler om å gjøre noe for sjøfolkene i Østen kom både fra offentlige myndigheter og fra sjøfolk og deres pårørende. Selv om den norske skipsfarten i østasiatiske farvann fikk seg en knekk i 1907, tok den seg snart opp igjen. Både Shanghai og Hong Kong hørte til verdens største havnebyer, og de skandinaviske sjøfolkene som kom til disse havnene hadde få velferdstilbud. De var henvist til seg selv, eller til de engelske sjømannsmisjonene som knapt hadde kapasitet til å ta i mot de mange britiske sjømennene. Men før Sjømannskirken kunne satse på nytt i Asia så administrasjonen seg nødt til å sikre finansiell drahjelp utenfra. Ledelsen arbeidet i det stille med saken, og i det første nummeret av Bud & Hilsen i 1933 ble det annonsert at organisasjonen – takket være støtte fra Norges rederiforbund og en testamentarisk gave – denne gangen for alvor skulle utvide virksomheten til Det fjerne Østen.
Valget falt i først omgang på Shanghai der sjømannsprest Johan Nielsen i 1933 åpnet dørene for skandinaviske sjøfolk i Yantzepoo Road. Men arbeidet ble avbrutt av andre verdenskrig. Allerede etter fire år måtte sjømannspresten stenge ned lokalene og rømme byen – den japanske invasjonen i 1937 gjorde det umulig å fortsette virksomheten blant sjøfolkene i Shanghai. I påvente av å kunne returnere til byen opprettet Sjømannskirken en stasjon i Hong Kong, der nye lokaler ble innvidd 17. mai 1938.
Selv om krigshandlingene etter hvert også rammet Sjømannskirkens arbeid i Hong Kong, var satsingen i Øst-Asia i 1930-årene begynnelsen på det som kan kalles Sjømannskirkens globale ekspansjonsfase. Med tanke på fjerne farvann ble virksomheten i første omgang utvidet til vestkysten av USA, med etablering i San Pedro i 1941 og San Francisco i 1950. Som det siste kontinentet kom også Australia med i 1950-årene, da Sjømannskirken ansatte personale både i Melbourne og Sydney. Satsingen i Asia fortsatte også etter andre verdenskrig. Først og fremst etablerte sjømannskirken i Hong Kong seg som et fast innslag i organisasjonens virksomhet, men i løpet av 1950-årene kom også Kobe og Singapore til som viktige sjømannskirker.
