Utvidet nedslagsfelt

Virksomheten ved sjømannskirkene ble utvidet under krigsårene og inkluderte også praktisk hjelpearbeid. Sjømannspresten i Cardiff for eksempel, var stadig gjest i politiretten for å bistå skandinaviske sjømenn som tolk. På grunn av de forskjellige krigsrestriksjonene var det mange sjøfolk som fikk vansker med myndighetene, for eksempel var det mange som ble tatt i land uten godkjente papirer.

Dessuten ble sjømannskirkene under krigsårene mer enn noen gang tidligere naturlige samlingspunkt for nordmenn i utlandet. Sjøfolkene hadde få rettigheter på denne tiden, og velferdstiltak fra frivillige foreninger som Sjømannskirken var omtrent det eneste tilbudet de hadde. Leseværelsene var ofte fylt til trengselen ved kirkene som klarte å holde driften i gang. Der møtte en gamle kjente, og kunne lese aviser med siste nytt hjemmefra, fra sjøen og krigen. Kanskje var det post og hente, og en kunne selv sende brev og penger hjem til Norge. Oppbevaring og hjemsending av sjøfolkenes penger tok såpass mye av arbeidskapasiteten ved flere av sjømannskirkene at det ble ansatt egne kontordamer som overtok alt arbeid med regnskaper og hjemsendinger. Det gjaldt de fleste sjømannskirkene, men særlig New York, der den første brevsentralen ble opprettet, og hvor der var eget kontor for pengeformidling og ettersøkelser. Slike ekstratiltak ute på sjømannskirkene under første verdenskrig pekte i retning av det omfattende hjelpearbeidet Sjømannskirken utførte under andre verdenskrig noen tiår senere.

De oversjøiske sjømannskirkene fikk større betydning under første verdenskrig. Der gikk arbeidet mer eller mindre uforstyrret sin gang under hele krigen, og pågangen fra sjøfolkene var stor. Alt i alt bidro første verdenskrig til å flytte sentrumet for Sjømannskirkens virksomheten ut av Europa. Les mer om hvordan Sjømannskirken i mellomkrigstiden ble en organisasjon med global nedslagskraft.