Uinnskrenket ubåtkrig

31. januar 1917 ble starten på et av de mørkeste kapitlene i norsk skipsfarts historie. Dette var dagen den tyske regjeringen sendte ut beskjed til alle de nøytrale landene om at en ny fase i ubåtkrigen ville begynne neste dag. Fra da av ville alle nøytrale fartøyer som kom innenfor visse områder, blant annet farvannene rundt Storbritannia og Frankrike, bli senket uten varsel. Flere nøytrale land innstilte dermed farten i disse områdene, men de norske skipene fortsatte å seile til Storbritannia.

Den politiske ledelsen i Norge vurderte følgene ved en stopp i farten på Storbritannia som mer alvorlige enn tapene sjøfolkene og skipsfartsnæringen ville lide ved å fortsette å seile. Det norske samfunnet var avhengig av varer som kom sjøveien, og da i stor grad fra Storbritannia. Import av matkorn og kull var nødvendig for å brødfø befolkningen og for å gi energi til transport og industri. Dessuten var en stor del av Norges kapital bundet opp i rederivirksomhet. Den norske økonomien var helt avhengig av transporten og inntektene fra skipsfarten, og dersom rederiene ikke betalte renter og avdrag på kreditter og lån, stod hele banksystemet i fare for å kollapse.

Samtidig som myndighetene presset på for å opprettholde norsk skipsfart i de farlige farvannene, var det også mange som så mulighetene for å tjene store penger på skipsfarten under krigen. Samtidig som antall skip i internasjonal fart gikk ned, økte transportbehovet dramatisk. Prisene på gamle synkeferdige seilskip som hadde ligget mange år i opplag steg til eventyrlige høyder, og det oppstod en vill spekulasjon i skipsaksjer som tiltrakk seg mennesker og kapital også utenfra de tradisjonelle redermiljøene. Paradoksalt nok tjente rederne og spekulantene store penger selv om skipene ble senket i hopetall. De hadde ryggdekning i krigsforsikringen for norske skip og bygging av nye skip ble bestilt i fleng. Summene i omløp var svimlende og millionformuer ble skapt nærmest over natten.

De nyrike skipsspekulantenes ekstravagante livsstil stod i stadig større kontrast til resten av den norske befolkningen som led under mangel på basisvarer og pengenød som følge av inflasjonen. Det var likevel sjøfolkene, som risikerte liv og lemmer, og deres pårørende som i sterkest grad ble direkte berørt av krigen. Miner og torpedoer gjorde sin dødbringende gjerning, særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i begynnelsen av 1917. Da første verdenskrig var over, omtrent to år senere, hadde Norge mistet 915 skip og 2123 sjøfolk.