Intetsigende kaffeslabberaser?
Det som begynte som rene stasjonære bibliotek som skulle gi sjømannen et fornuftig alternativ til havnekneipene på landlovsdagen, utviklet seg til å bli selve kjernevirksomheten i Sjømannskirkens arbeid. På «leseværelset» rev sjømannskirkenes medarbeidere ned terskler og tøyde grensene for hva som ble ansett og akseptert som kirkelig arbeid. For utenforstående var det imidlertid ikke alltid like lett å forstå hvordan kaffedrikking og vaffelspising kunne være et fullverdig tilbud til sjøfolkene.
Da Sjømannskirken ble stiftet i 1864 var leseværelser, eller Sailor's Reading Rooms, allerede en viktig del av de britiske sjømannsmisjonenes arbeid. Leseværelsene var stasjonære bibliotek i havneområdene der sjømenn kunne oppholde seg gratis. Tilbudet inkluderte rikelig med lesestoff – blader og aviser var lagt ut på bordene i tillegg til variert religiøst og allmenndannende litteratur i bokhyllene. Det var også tilgang på penn, blekk og papir for de som hadde brev å skrive. Leseværelsene var åpne hele dagen og kvelden, og tanken var å gi sjømennene et fornuftig og attraktivt alternativ til «Drikkehuse og Danseboder» på landlovsdagen. Sjømannsmisjonene var bekymret for sjøfolkenes moral, at de kastet bort fritid og penger på fyll, hasardspill og gledespiker i havnekneipene.
Allerede de første norske sjømannsprestene som ble sendt ut til Storbritannia og Belgia etablerte leseværelser enten i tilknytning til selve kirkebygget eller i leide lokaler i havneområdet. For de skandinaviske sjømennene ble Sjømannskirkens leseværelser et kjærkomment norskspråklig alternativ til de britiske. Arbeidet ble ansett som så viktig at Sjømannskirken allerede fra 1868 ansatte egne assistenter for å utvide åpningstidene, og i løpet av det første tiåret av organisasjonens eksistens ble leseværelsene en permanent og prioritert del av Sjømannskirkens virksomhet.
