En folkekirke

Hoveddelen av det norske folk har et utpreget blandet forhold til kirken. Få går regelmessig til kirke, mens mange er kirkemedlemmer. Svært mange av disse velger å være religiøse på sitt eget personlige vis, uten hjelp av kirke, prest eller menighet. Sjømannskirken har jevnt over lykkes med å bygge ned terskler og dempe skepsisen i møte med kirken. Mange som aldri går i kirke hjemme i Norge søker seg likevel til sjømannskirkene når de er i utlandet, og i 2014 fikk Sjømannskirken Johan Nordahl Brun-prisen for sin innsats som brobygger mellom kirken og samfunnet. I juryens begrunnelse ble det pekt på at Sjømannskirken, gjennom sin 150 år lange virksomhet, var blitt et solid merkenavn som ble møtt med velvilje over alt.

Sjømannskirkens evne til å skape populære møteplasser kan knyttes til den opprinnelige målgruppen: sjøfolkene. Sjømannen var i utgangspunktet ikke den typiske kirkegjenger, og sjømannskirkene har helt siden starten bevisst bygget ned terskelen og anlagt en pragmatisk holdning for å være en reell motvekt til det som ble sett som moralsk forkastelig. I dette arbeidet var leseværelsene i førersetet, der organisasjonen gjennom hele sin historie har lagt opp til en høy himmel av åndelig frihet og vidsyn. Både når det gjaldt å bryte grenser for hva som tradisjonelt har blitt regnet som kirkelig arbeid i jakten på positive tilknytningsmuligheter.

Sjømannskirkene har dermed hatt en utvidet funksjon sammenliknet med kirkene hjemme i Norge. En sjømannskirke var ikke bare en kirke, men en møteplass, informasjonssentral, serviceinstitusjon, frihavn, akuttmottak og religiøs institusjon. Den allsidige måten leseværelset, og etter hvert også kirkerommet, ble brukt på minner om bedehusene i Norge, og ble en inspirasjonskilde til de senere arbeidskirkene. Men også når det gjelder gjestfrihet hadde Sjømannskirken tidlig en bevisst holdning til å tilby en åpen plass og et vennlig rom der gjesten kunne føle seg fri til å sette sin egen agenda, der omsorg og kjærlighet kunne få utløp uten klamme krav om intimitet og konformitet. I sjømannskirkene ble sjømannen, med hele sin livsførsel, ønsket velkommen uten krav til å pynte på eller legge igjen noe av seg selv før han steg over terskelen.