Varme hjerter og flittige fingre

Det grunnleggende i kvinneforeningenes virksomhet var de regelmessige møtene. På bygda var det ikke uvanlig at kvinneforeningsmøtet varte fra morgen til kveld, mange hadde lang vei å gå, og skulle de få noe ut av arbeidsdagen for Sjømannskirken måtte de starte tidlig. Møtene ble holdt i private hjem, i bygdas prestegård eller i leide forsamlingslokaler. Dette avhang av foreningens størrelse og lokale forhold. Medlemstallet varierte fra forening til forening.

Hovedhensikten med møtene var å arbeide, så møtene ble med rette kalt arbeidsmøter, og foreningene arbeidsforeninger. Arbeidsformene og håndarbeidsteknikkene varierte. På bygdene ble både rokk, karder og strikkepinner tatt i bruk, og kvinnene bar med seg ull og utstyr til møtet. De ferdige håndarbeidene kunne være alt fra ullsokker til vevde ullstykker. I byforeningene satt gjerne kvinnene med broderte herretøfler og silkeslips. Engelsk broderi og hardangersøm var teknikker som ble flittig benyttet.

Ulike arbeidsteknikker til tross, kvinnene på 1800-tallet levde i samfunn som ennå delvis var naturalsamfunn og hvor penger ikke var i omsetning i stor grad. Kvinnene gav det de hadde å gi, nemlig av sin arbeidsinnsats og sine tilgjengelige råvarer. De ferdige håndarbeidene som gikk til inntekt for saken var vitnesbyrd om stor offervilje og innsats. Det hadde helt sikkert vært bruk for ullsokkene i kvinnenes egen ungeflokk, og hun kunne ganske sikkert brukt tid og krefter på å lappe slitte arbeidsbukser framfor å sitte med hardangersøm til foreningens basar.

Del