Basarens inntog

Kvinneforeningenes viktigste bidrag på 1800-tallet kom ofte i form av hjemmelagde gjenstander. Utfordringen ble å omsette disse til pengegaver som kunne sendes til Sjømannskirken. Så var spørsmålet, hvordan få størst mulig økonomisk utbytte av håndarbeidene?

Basaren skulle etter hvert vise seg å være en svært vellykket måte bringe inn penger på, og ideen var importert fra England. Det persiske ordet basar var opprinnelig brukt for å beskrive en orientalsk markedsplass. På begynnelsen av 1800-tallet ble basaren populær i England, og side om side med den kommersielle basaren utviklet velgjørenhetsbasaren seg. Også blant misjonskvinneforeningene i Norge ble basaren en svært vanlig og svært populær arbeidsform mot slutten av 1800-tallet. Selv om det ble ytret skepsis overfor den kommersielle ånd som rådet på basarene, var disse så innbringende at organisasjonene snart valgte å se bort fra slik kritikk.

Fra 1875 ble basaren kvinneforeningenes fremste verktøy i arbeidet til inntekt for Sjømannskirken. Og foreningenes økonomiske bidrag ble bare mer og mer betydningsfulle. Det ble etter hvert klart for mange at det var kvinnene som bar hele organisasjonen – de var simpelthen de flittigste, mest ivrige og mest trofaste støttespillerne organisasjonen hadde. Selv i vanskelige økonomiske tider kunne en stole på at kvinnene ytte samme innsats og leverte sine vanlige bidrag.