En voksende misjonsmark

Misjonsvirksomhet og evangeliseringsarbeid spesielt rettet mot sjøfolk har røtter langt tilbake i tid, men det var ved bibel- og misjonsvekkelsen i Storbritannia og Amerika i første halvdelen av 1800-tallet at det ble sjømannsmisjon for alvor. Det ble dannet britiske og amerikanske sjømannsmisjonsorganisasjoner som jobbet blant sjømenn i britiske og amerikanske havner. Da utenlandske sjømenn stadig utgjorde en større del av sjøfolkene i havnene utvidet de virksomhetene til også å omfatte disse. Så tidlig som i 1820-årene viste disse sjømannsmisjonsorganisasjonene særskilt omsorg for nordiske sjøfolk, og nordiske medarbeidere ble ansatt ved flere av stasjonene deres. Internasjonalt var misjonsarbeid blant sjømenn en gryende bevegelse, og skapte økende oppmerksomhet rundt sjømannens spesielle liv og behov med bakgrunn i de sosiale problemene i havnekvarterene.

En av de største av disse selskapene, det felleskristne, britiske sjømannsmisjonsselskapet The British and Foreign Sailors’ Society, opplevde en stor pågang fra skandinaviske sjømenn i London. Selskapet var så imponert over den religiøse mottakeligheten blant disse, at de i 1860 opprettet et morsmålstilbud til de skandinaviske sjømennenes fordel. De ansatte tyskeren August Thiemann til å være misjonær for tyske og nordiske sjømenn i London. Denne Thiemann behersket ikke noe skandinavisk språk, og dro derfor til Norge for å lære norsk.

Gjennom et møte med den kjente presten og sosiologen Eilert Sundt fikk det britiske sjømannsmisjonsarbeidet stor publisitet. Sundt var på denne tiden lederen av «Selskapet for folkeoplysningens fremme», og skrev to lengre beretninger i 1861 i tidsskriftet Folkevennen om den engelske virksomheten blant sjømenn etter et møte med Thiemann. I beretningene kom han med en appell til det norsk folk om å komme våre sjømenn til hjelp, å støtte det arbeidet som var i gang allerede gjennom de utenlandske sjømannsmisjonsorganisasjonene.

Thiemanns opphold i Norge var ikke uten motstand, og han møtte etterhvert opposisjon fra norske kirkelige miljøer. Kritikken gikk på at han var konfesjonsløs og drev med vranglære i forhold til Den norske kirke. Men han skapte oppmerksomhet om saken, og for første gang i Norge ble sjømennenes åndelige velferd satt på dagsorden. Og kanskje viktigst, på sine reiser i Norge var Thiemann også i Bergen. I møte med den unge teologen Johan Storjohann talte Thiemann med slik varme om «den stakkels Seemann» på Themsen, at Storjohann aldri kunne glemme det. Storjohann hadde gjennom møtet med Thiemann blitt eksponert for saken, men det skulle et direkte møte med den norske sjømann til før Storjohann kom på tanken om å få i gang en egen organisasjon for nordiske sjømenn.

Del