Teksten har stått på trykk i HJEM nr. 2 2019
Tekst: Solrun Dregelid Foto: Morten Opedal

Kledd i en hvit kappe og med et mildt smil om munnen, står 14 år gamle Sofia Hansen fremme ved alteret. På et feriesenter på den filippinske øya Cebu skal hun snart hjelpe ambulerende sjømannsprest Stein Vangen med nattverden. For de fleste av de rundt 20 nordmennene i det provisoriske kirkelokalet, er den hellige seremonien en helt naturlig del av gudstjenesten. Det var den ikke for syv år siden. Takket være Sofia ble det da dekket nattverdbord for nordmenn i Cordova-området for aller første gang.

– Jeg synes det er veldig fint å tenke på at jeg har vært med på å få flere til å gå til nattverd her, sier hun.

FØLTE SEG ANNERLEDES. Sofia var bare syv år, men husker det som det var i går. Dagen da alle i klassen fikk gå til nattverd unntatt henne. På Filippinene regnes den første nattverden som en av de helligste og viktigste hendelsene i en katolikk sitt liv, men det er kun katolikker, og ikke protestanter som får gjennomføre ritualet. Dermed ble Sofia, som er protestant, stående ved en søyle i den lokale kirken mens klassevenninnene hennes forventningsfullt gikk opp til alteret for å gjennomføre den symboltunge handlingen.

– Jeg syntes det var veldig vanskelig å føle meg så annerledes. Jeg husker at jeg ble veldig lei meg og syntes det var urettferdig at jeg ikke kunne få nattverd sammen med mine venninner fordi jeg var protestant, sier Sofia.

– Jeg var så sint at jeg måtte forlate kirken, supplerer faren Erik Hansen, som har bodd på Filippinene sammen med familien i over ti år.

DET FØRSTE MÅLTIDET. Harmdirrende ringte Erik Hansen til sjømannsprest Stein Vangen og forklarte situasjonen. De to hadde kjent hverandre i mange år, og sjømannspresten hadde også døpt Sofia syv år tidligere.

– Jeg måtte bekrefte at Den katolske kirke lukker nattverdfelleskapet for de som ikke er katolikker, minnes Vangen, som beroliget både faren og datteren med at nattverd skulle Sofia få ved neste reise.

– Jeg foreslo å ha nattverd hjemme i stuen deres, men da sa Erik at det heller kunne skje i forbindelse med 17. mai-gudstjenesten.

Den ambulerende sjømannspresten hadde på det tidspunktet ikke hatt nattverd på Filippinene før. Han var derfor spent på hvordan reaksjonen til de fremmøtte ville bli. 17. mai-gudstjenesten er den største for nordmenn i Cordova-området.

– Mange nordmenn på Filippinene ser på seg selv, og andre i miljøet, som kirkefremmede. Derfor møter jeg dem heller på deres hjemmebane – på bar eller i stuene til folk. I de tilfellene hvor jeg for eksempel har foreslått gudstjeneste, har jeg sett at flere har fått klaustrofobiske følelser. Jeg var derfor veldig spent på hvordan de ville reagere på at det nå skulle være nattverd, sier Vangen.

NERVØS OG STOLT. Så var Sofias store dag der. På skolen gikk hun rundt med sommerfugler i magen, mens hun stolt fortalte til klassevenninnene hva som skulle skje om ettermiddagen. Da hun kom hjem skiftet hun til en hvit kjole innkjøpt for anledningen, før hun sammen med pappa, Erik, satte seg helt fremme selskapslokalet.

– Jeg husker jeg gledet meg veldig til å ta imot nattverden, og til å være som de andre i klassen. Samtidig gruet jeg meg litt til å gå opp alene, sier Sofia.

Det var ikke en ledig stol i lokalet da sjømannspresten ønsket velkommen til 17. mai-gudstjenesten. Han var minst like spent som Sofia da han informerte om nattverden som skulle finne sted for første gang. Til de filippinske som var til stede forklarte Vangen at den protestantiske kirken tenker annerledes enn den katolske kirke.

– Dere er hjertelig velkommen til nattverden, uten at dere underkaster dere meg som prest, eller den protestantiske kirke. Dette er et forhold mellom dere og Jesus. Dere er hjertelig velkommen, men må kjenne etter om det er rett for dere, sa Vangen til de rundt 50 fremmøtte og fortsatte.

– Vi lar Sofia komme først på hennes store dag, så kan dere gjøre som dere vil.

Nervøs og stolt gikk Sofia frem til sjømannspresten og fikk motta Jesu legeme og blod for første gang.

– Pappa, kom du også, ropte syvåringen lettet og glad da seremonien var gjennomført.

Pappa Erik reiste seg opp og gikk mot alteret – og bak ham fulgte etter hvert nesten alle de norske med deres filippinske koner og venninner.

– Det var så sterkt! Etter gudstjenesten kom en pensjonert sjømann bort til meg med tårer i øynene og sa: «Du prest, det er første gang jeg har gått til nattverden siden jeg var i Sjømannskirken i Genova», forteller Vangen og smiler.

– Og Sjømannskirken i Genova ble lagt ned i 1981. Det begynner å bli lenge siden.

FÅR SAGT UNNSKYLD. Sjømannspresten fikk også takknemlige ord fra en filippinsk kvinne som sa at hun ikke lenger fikk nattverd i sin lokale katolske kirke fordi hun var sammen med en vestlig mann. Men opplevelsen var kanskje aller størst for syv år gamle Sofia.

– Jeg vokste litt denne dagen. Jeg følte meg ikke annerledes lenger, og så lærte jeg mye om religionen min. I dag er nattverden veldig viktig for meg fordi jeg får sagt unnskyld til Gud og andre mennesker for dumme ting jeg gjør. Den gir meg en sjanse til å begynne på nytt, sier Sofia som siden konfirmasjonen i fjor har vært fast medhjelper under gudstjenestene på Cebu.

Før hun selv skal motta nattverden denne dagen, er det de 20 nordmennene i lokalet sin tur. Som det mest naturlige i verden reiser de seg, en etter en, og går opp til alteret for å ta imot brød og vin.