Saken er hentet fra HJEM nr 2. 

Han var 15 år da lyset ble slukket. Jørgen, den nest eldste i søskenflokken på fire, ble aldri frisk etter en tøff runde med kyssesyken. Den aktive og sosiale gutten, som sang i kor, spilte gitar og håndball, ble plutselig sengeliggende de fleste av døgnets timer. Et år senere fikk han diagnosen ME, også kjent som kronisk utmattelsessyndrom.

Flyttet til Arguineguin

–Jørgen er en ekstremt sosial og utadvendt person. Han er helt avhengig av å være sammen med andre mennesker for å ha det bra, så det verste var egentlig å se hvordan han led under det å nesten ikke orke å treffe kameratene lengre. Det var tøft både for han og for oss andre i familien.

Roger Nandrup Pettersen (54) ser ettertenksomt ut av stuevinduet i huset på Skiptvet i Østfold. Åkerlandskapet er dekket av snø og oppe på haugen, den lokale kirken. Omgivelser som minner ham om tiden da han og Jørgen hadde hverdagen sammen.

–Det er en egentlig den trivielle hverdagspraten jeg savner mest. Den om løst og fast. Den får du ikke på samme måte når du prater via Skype.

Samtidig er faren glad for beslutningen sønnen tok for fem år siden om å flytte til Arguineguin på Gran Canaria. Det tørre og varme klimaet gjorde at kroppen hans fungerte bedre. Den da 20 år gamle gutten klarte å ta noen fag fra videregående, og noen ganger i uken også orke å være litt sosial.

Trygghet i utryggheten

–Etter å ha sett hvor vondt Jørgen hadde det her i Norge, var det veldig godt å se at han igjen fikk være den han egentlig er; en sosial, omsorgsfull og aktiv gutt. Selv om han også der kan ha dårlige dager og merke begrensningene, har han fått et liv.

Verken Roger eller kona hans hadde reist noe særlig da Jørgen sa han ville flytte til et varmere land. I Spania hadde de aldri vært. Nå legges alle ferier, inkludert årets påskeferie, til Gran Canaria

–Nå er vi godt kjent i de omgivelsene Jørgen ferdes i, men da han dro var Spania et fremmed land for oss. Vi følte derfor på både usikkerhet og utrygghet. Da vi fikk vite at han hadde ordnet med leilighet like ved Sjømannskirken på Gran Canaria, var det en enorm trygghet for oss.

Før sykdommen hadde Jørgen, i likhet med resten av familien, vært aktiv i den lokale menigheten. Det var derfor naturlig å oppsøke den norske kirken i byen. Der ble han raskt kjent med dem som jobbet der, og andre ungdommer som vanket på KRIK-treningene og fredagskafeen. Snart var hele hans nye nettverk i og rundt sjømannskirkemiljøet.

Forsoning og savn

–Vi savner Jørgen hver dag! Og jeg vet at han også aller helst ville bodd nær familien i Norge. Samtidig har vi forsont oss med at det ikke går. Da er det godt å vite at han er omkranset av omsorgsfulle mennesker fra sjømannskirken. De besøker han når han må på sykehus, og tar alltid vare på han i vanskelige situasjoner, som da faren min døde i fjor høst, forteller Roger.

Jørgen var for syk til å reise hjem til begravelsen. Sjømannskirken stelte da i stand en privat seremoni i kirkerommet, samtidig som begravelsen fant sted i Norge.

–Jeg opplevde at Sjømannskirken tok Jørgen veldig på alvor og at det ble en verdig og fin minnestund. Det var en trøst og støtte at noen kunne være der for Jørgen når vi selv ikke kunne. Sjømannskirken blir som en ekstra familie for ham og det er vi som foreldre veldig takknemlige for, sier Roger Nandrup Pettersen.