Julebrevet fra Norge

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEMnr. 7 2017

Tekst: Marte Kvam Eide
Foto: Niki Christou

Året er 1959. Peter Burns er 29 år og i gang med sin doktoravhandling om Sørøst-Asias historie ved Universitetet i Singapore.

Nå måtte han videre til London for å finne mer studiemateriale. Båt var eneste transportmåte.

– Heldigvis hadde jeg kontakter som gjorde at jeg fikk lov til å bli med et skip som skulle reise helt til Europa. Jeg pakket alle mine eiendeler i hui og hast. Avreisen var allerede neste dag, forteller Burns, som nå har blitt 87 år gammel.

Tilfeldigheter gjorde at det ble det norske rederiet Wilhelmsen, med norsk kaptein og mannskap, som skulle frakte ham sjøveien fra Asia til Europa.

RØRENDE GAVE

Ferden nordover tok tid. På veien passerte de Malaysia, Jemen, opp gjennom Røde havet og ankomst til Middelhavet via Suezkanalen.

Peter Burns, som sluttet seg til den canadiske sjøforsvaret under andre verdenskrig, hadde betydelig seilerfaring. Det kom godt med om bord.

– Jeg ville gjerne gi noe tilbake som takk for at de tok meg med på ferden, og jeg hjalp til der jeg kunne. Jeg følte meg som en av mannskapet og har mye å takke kapteinen for som etter hvert også betalte meg for arbeidet. Vi hadde mye uvær underveis, men i blant fikk jeg prøve å stå ved roret!

24. desember la de Italia bak seg, med kurs mot Spania. Kapteinen, som dagen før hadde vært innom sjømannskirken i den italienske havnebyen Genova, kalte mannskapet – og Peter Burns – til seg. Det var klart for den årlige juletradisjonen med utlevering av julegaver og brev donert fra sjømannsmisjonsforeninger i Norge.

– Jeg fikk et fint hjemmestrikket skjerf og et fire siders langt håndskrevet brev, forteller Burns.

Julebrevet var signert en sjømannsmisjonskvinne fra Loen, Bergljot Strand.

– En av de norske sjømennene forklarte at det var skrevet av kona til en bonde, og at det handlet om familien, gårdslivet og samholdet i deres lille samfunn. Jeg ble så rørt. Kanskje spesielt fordi jeg selv ikke hadde vært hjemme i mitt eget hjemland, Canada, på over åtte år, sier Burns.

Han tok vare på brevet og oppbevarte det trygt inne i notisboken sin.

– Jeg er en historiker, og det å ta vare på brev og dokumenter ligger nok i ryggmargen min. Det finnes mange slags ting i våre liv som vi beholder, enten fordi de er viktige eller meningsfulle på en eller annen måte. I alle disse årene har jeg tenkt at én dag skal jeg få brevet oversatt, ord for ord, forteller han.

LYKKETREFF PÅ JULETREFEST

Etter å ha fullført sine studier i England, mottok Peter Burns et jobbtilbud fra Australia som han med glede aksepterte. De neste 40 årene arbeidet han ved Universitetet i Adelaide. Her møtte han sin kone som han fikk to døtre med.

Etter at kona døde, flyttet Burns i fjor høst til et eldrehjem i utkanten av byen. Der ble danske Finn Fjording hans nærmeste nabo, og de to fant fort tonen.

– Tidlig i desember i fjor, viste Peter meg brevet og fortalte historien om hvordan han hadde fått det på julaften i 1959, forteller Finn Fjording.

– Jeg ble forbløffet over at han hadde tatt vare på brevet i alle disse årene uten å forstå innholdet. Dette var blitt en verdsatt eiendel for ham, sier Fjording som forgjeves prøvde å oversette brevet.

– Dessverre kunne jeg bare forstå deler av det, da det var skrevet på nynorsk, ler dansken.

Men få dager senere skulle Fjording på en juletrefest for skandinaver, og 75-åringen tok med det håndskrevne brevet i håp om å treffe noen norske der som kunne oversette det. Lykken var stor da han møtte tidligere sjømannsprest offshore John Arne Lund, som var i Adelaide for å besøke sin datter. Lund satte seg ned og oversatte brevet fra nynorsk til engelsk slik at Fjording kunne ta med denne oversettelsen tilbake til sin canadiske venn.

– Det var et viktig øyeblikk i mitt liv å endelig kunne forstå hele brevet. Det ga en sterk følelse av identitet, samhold og mening med livet. Bønder jobber på land og sjøfolk til havs, vi har noe til felles i bunn. Det var godt å minnes tiden på havet igjen og hvilken betydning dette brevet har hatt for meg, sier Peter Burns.

SPORET OPP AVSENDEREN

Det Burns ikke visste da, var at hans danske venn i all hemmelighet allerede hadde igangsatt en «leteaksjon» etter Bergljot Strand og hennes familie i Norge, i håp om å sette de i kontakt med hverandre.

– Jeg hadde notert meg navnet på avsenderen og begynte lete etter spor etter familien i Norge. Siden det hadde gått så mange år, tok jeg det for gitt at brevskriveren var død, men jeg trodde det ville være mulig
å oppspore noen av barna hennes, forteller Fjording.

Han fant ut at det hadde bodd en kvinne med samme navn på en gård i bygda Loen, innerst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Hun hadde mann og fire barn. Med datamaskinen som assistent, satt Fjording på aldershjemmet
i Adelaide og «googlet» seg fram til både den lokale skolen, kirken og kommunestyret i Stryn. Alt for å finne kontaktinformasjon til familien Strand.

Etter åtte dager, flere telefonsamtaler og e-poster lyktes dansken i oppsporingen; et svar fra Øystein Strand, en av Bergljots sønner.

– Til min store overraskelse fortalte han meg at moren fortsatt var i live. Men hun var blitt 90 år og bodde nå på sykehjem. Jeg sendte sønnen en scannet kopi av brevet hennes på e-post, og det ble han glad for, smiler Fjording stolt.

DET ENDELIGE MØTET

Da Øystein Strand, lille julaften i fjor, besøkte sin mor på sykehjemmet i Stryn hadde han med en spesiell gave. Endelig skulle Peter Burns i Adelaide få takke avsenderen personlig, 57 år etter at han fikk gaven og brevet fra henne om bord på den norske båten.

– Takket være den moderne oppfinnelsen Skype og gode internettforbindelser kunne et rørende møte mellom de to menneskene finne sted, via hver sin skjerm og på hver sin side av kloden, forteller Finn Fjording, som fungerte som tolk for sin canadiske venn.

– Det var fantastisk! Jeg er så glad for at jeg fikk takket henne for både skjerfet og brevet, og for opplevelsen av et større fellesskap som dette ga meg da jeg feiret jul så langt hjemmefra, sier Peter Burns.

Forsiktig åpner han konvolutten og leser den første linjen i brevet fra misjonsforeningskvinnen enda en gang: «Kjære ukjente sjømann».