Tekst og bilder: Solrun Dregelid

En sommerdag i 1962 gikk en liten og spinkel jente av toget i Oslo. På en lapp, hengende i en hyssing rundt halsen, sto navnet hennes: Birgit Schlicht. Hun var fem år gammel, og hadde vært på reise fra Berlin hele dagen. Nå ventet hun spent på hvem som skulle møte henne. En ukjent blond jente på 16 år kom bort og hilste på et språk hun ikke forsto. Uten å prate sammen gikk de to hånd i hånd inn på en buss som førte dem vestover til en gård i Vikedal. Et sted som for Birgit Schlicht skulle bli som et hjem de neste to månedene, og som skulle gi henne en tilknytning til Norge – for resten av livet.

–Jeg har to hjerter. Ett i Norge og ett her i Tyskland, sier den nå 61 år gamle kvinnen.

HJEM møter Birgit Schlicht i Sjømannskirken i Berlin. Berlineren, som de siste 20 årene har tilbragt utallige timer både som gjest og som frivillig i Sjømannskirken, tar en pause fra vaffelsteking og kaffeservering for å fortelle hvorfor hun føler seg like norsk som tysk. Hvorfor Sjømannskirken føles som et annet hjem.

Flukten fra Øst-Berlin

Birgit Schlicht ble en av de såkalte «berlinerbarna» en vinterdag i 1960. Ett år før Berlin-muren ble bygget for å stanse flyktningstrømmen fra det kommunistiske Øst-Berlin, satte familien seg på fire på S-banen for å dra til Vest-Berlin. Tre år gamle Birgit, søsteren på to måneder og foreldrene hadde ingen kofferter, og flere lag med vinterklær på seg. På den måten håpet de å kamuflere flukten fra Den tyske demokratiske republikk (DDR) som en søndagsutflukt. En kort og nervepirrende togtur senere var familien på plass i transittleiren Marienfelde i Vest-Berlin sammen med 2000 andre flyktninger.  

–Jeg husker nesten ingenting fra den tiden, jeg husker bare den røde steinmuren på Marienfelde og mange mennesker.

Interessert i historie? Les mer om Sjømannskirkens historie her. 

Isolert i en innestengt by

Som en av rundt fire millioner flyktninger fra Øst-Berlin i perioden 1949-90, var det ikke lett for familien å finne seg hverken husvære eller jobb. På 1960-tallet var Berlin fremdeles under gjenoppbygging. Familien Schlicht flyttet derfor fra det ene midlertidige husværet til det andre, og far til Birgit tok en rekke ulike strøjobber. Etter ett år med mye usikkerhet, fikk far fast jobb og familien ble tildelt en kommunal toroms-leilighet i arbeiderstrøket Wedding. Leiligheten lå bare noen steinkast fra Berlin-muren, som hele tiden minte dem på at de var flyktninger i en by omringet av Sovjet og DDR. Byen som ga dem friheten, stengte dem ironisk nok også inne. Birgit tilbragte derfor de fleste ettermiddagene og feriene med å leke i den trafikkerte hovedgaten i Wedding omringet av kommunale boliger.

- Jeg husker vi følte oss veldig isolerte. Vi kunne ikke engang besøke slektninger i Øst-Berlin. I tillegg var jeg veldig liten og veldig tynn. Mine foreldre ville gjøre meg noe godt. Derfor søkte de tyske myndigheter om et ferieopphold for meg i Bayern. De fikk beskjed om at det ikke var plass, men at jeg heller kunne sendes til Norge.

Situasjonen for de mange barna i Berlin etter krigen bekymret Røde Kors, Redd Barna og flere kirkelige organisasjoner i Norge og Sverige. I samarbeid med tyske styresmakter organiserte de derfor ferieopphold for barn bosatt i Vest-Tyskland. Hjelpeprosjektet var omstridt og møtte betydelig motstand i begynnelsen. Men det hjalp da norgesvennen, Willy Brandt, engasjerte seg i arbeidet. Borgemesteren både snakket og skrev norsk etter et langvarig opphold i Norge på 1930-tallet.

Gården i Vikedal

At det ble akkurat en familie i Vikedal som skulle få Schlicht som sin tyske datter og søster, startet med en annonse i Haugesunds Avis om at de tyske barna trengte et godt sted å tilbringe sommeren. 16 år gamle Margrete Staurland foreslo for moren at de måtte ta imot et av disse «berlinerbarna». Et par måneder senere dro hun egenhendig for å hente femåringen på togstasjonen i Oslo. Birgit var en av rundt 1000 barn fra Berlin som ble sendt til Norge denne sommeren i 1962. Og hun var en av flere fra Øst-Tyskland som hadde måttet flykte over til Hamburg med fly, for deretter ta tog videre mot nord.

- Når jeg tenker på det i dag så ser jeg jo at det var en ganske utrolig reise for en femåring. Den gangen syntes jeg imidlertid at det bare var spennende, og jeg husker at jeg først og fremst gledet meg.

Margrete, som hadde jobbet for å få Birgit som en del av familien, ble femåringens trygge hånd de første dagene på gården.

–Jeg husker første dagen da jeg kom inn på kjøkkenet til min nye familie. Der satt det en flokk med barn ved et langbord og bare stirret på meg. For dem var jeg fra en helt annen verden. Jeg gikk sammen med Margrete og satte meg på kortsiden med ryggen til alle sammen. Da kunne jeg heller se ut av vinduet istedenfor på dem.

–Margrete passet alltid litt ekstra på meg. Hun var en av elleve søsken i Norge som jeg ble veldig glad i, tilføyer Schlicht.

Skyheten forsvant imidlertid raskt. Snart lekte hun med alle søsknene på gården, og fikk prøve seg både på melking av kuer og stell av griser.

–Jeg følte meg så fri! Vi var ute hele dagen og kom bare inn til måltidene. Vi var omringet av grønne enger og det var ingen biler vi måtte passe oss for. Det var en stor kontrast til livet i Wedding hvor det alltid var biler og eksos.

Levde fra sommer til sommer

Da dagen for retur til Berlin kom, gjemte femåringen seg i fjøset. Hun ville bli i Norge hvor hun hadde fått fosterforeldre som hun kalte mamma og pappa, mange søsken, og hvor hun også hadde lært språket, som to måneder tidligere hadde hørtes så fremmed ut.

–Det var mange plasser å gjemme seg på gården, så det tok sin tid før de fant meg. Etter flere somre prøvde jeg meg på den samme gjemmeleken, men etterhvert som jeg ble eldre forsto jeg at det gikk flere tog og fly til Berlin, sier 59-åringen og smiler.

Å tilbringe somrene i Vikedal ble en årlig tradisjon for Schlicht. I 13 år tok hun den faste turen til sin reservefamilie i Norge.

- Jeg følte meg knyttet til dem fra første dag. Det var mamma og pappa i Berlin, og mamma og pappa i Norge. Helt fra starten kalte jeg dem for det, og mine søsken for søstre og brødre. Selv om jeg ikke har norsk blod i årene, føler jeg meg helt norsk, sier hun.

Etter hun fylte 18 år har Schlicht på eget initiativ holdt kontakten med familien i Norge. Hun har feiret jul og tilbragt flere somre med det hun kaller foreldre, søsken, og etter hvert også nieser og nevøer på Vestlandet. Mellom besøkene får hun følelsen av Norge i Sjømannskirken.

–I begynnelsen oppsøkte jeg Sjømannskirken fordi jeg hadde lyst til å holde ved like språket og treffe andre nordmenn. Men så har det ballet på seg, og nå er jeg både engasjert i det frivillige arbeidet og medlem av kirkerådet. Sjømannskirken er som et lite norsk hjem for meg her i Berlin.