Sjømannskirken i Sør-Georgia

Det kirkelige arbeidet på øya Sør-Georgia i Antarktis bød på store utfordringer i et beinhardt hvalfangermiljø for sjømannsprestene som virket her i perioden 1925–1932.

Det norske hvalfangsteventyret på Sør-Georgia startet i 1904, da nordmannen Carl Anton Larsen etablerte fangststasjonen Grytviken som representant for det argentinske selskapet Compania Argentina de Pesca. Og selv om kapitalen hovedsakelig var argentinsk, var industrien i praksis norsk ettersom både utstyret og hvalfangerne var norske. Allerede første sesongen ble det skutt til sammen 195 hval, som gav over 5000 fat olje. Denne eventyrlige fangsten gjorde at flere utenlandske og norske selskaper etablerte nye stasjoner på øya. Og også ved disse stasjonene var flesteparten av hvalfangerne norske.

Helt fram til 1965 ble det drevet hvalfangst i Antarktis med Sør-Georgia som base. Fangsten ble gjort på konsesjoner fra Storbritannia, som hadde gjort krav på øya. Toppsesongen i Antarktis var 1930–1931, med en fangst på til sammen 40 000 hval. Over 10 500 nordmenn deltok i arbeidet på norske og utenlandske fangstflåter.

Behov for en kirke?

De sosiale forholdene i småsamfunnene som etablerte seg på Sør-Georgia var utfordrende. Miljøet var hardt, ettersom det var ikke bare mors beste barn som hadde kommet for å ta seg arbeid på Sør-Georgia. Fyll og slåsskamp utgjorde ofte fritidsaktivitetene, i mangel på andre organiserte underholdningstilbud. Hjemlengsel og psykiske problemer plaget samtidig mange av hvalfangerne som holdt til på denne utposten. Sykdom, arbeidsulykker og død var en annen utfordring. Arbeiderne måtte selv hjelpe hverandre gjennom tunge tider.

Trolig var det disse forholdene som gjorde at bestyrer Carl Anton Larsen ved hvalfangststasjonen i Grytviken averterte etter prest i 1911. Og kan hende hadde også bestyreren blitt inspirert av sin gode venn og sjømannsprest i Buenos Aires, Ivar Welle, som året før hadde vært på besøk på øya.

Larsen søkte etter en ung mann med akademisk utdannelse med et lyst syn på livet, og evne til å oppkvikke og begeistre. I tillegg til å holde gudstjenester måtte den aktuelle kandidaten også bidra med høytopplesing av skjønnlitteratur og foredrag om nyttige og interessante tema.

Pastor Kristen Løken fra Den norske kirke fikk jobben, og ankom Sør-Georgia i 1912. Allerede i desember 1913 hadde den unge pastoren også en kirke å holde gudstjenestene sine i. Kirken i Grytviken ble finansiert av Larsen selv, i tillegg til innsamlede midler fra hvalfangerne – til tross for at hvalfangerne ikke viste seg å bli spesielt trofaste kirkegjengere. Den ble levert av norske Strømmen Trævarefabrik, og satt opp i rekordfart.

Da Løken forlot Sør-Georgia i 1914 etter endt kontraktsperiode, ble han etterfulgt av en teologistudent som ble værende på øya fram til 1916. Bestyrer Larsen hadde selv betalt prestelønn, men ønsket at det argentinske fangstselskapet skulle være med på å dele byrden. På grunn av manglende vilje fra fangstselskapet Pescas til å betale prestelønn, kom det dermed ikke flere prester til Grytviken på en stund.

Del

Sjømannskirken blir involvert

I 1925, nesten ti år siden det sist hadde vært prest på øya, anmodet Den norske Hvalfangerforening Sjømannskirken om å ta opp virksomhet på Sør-Georgia. Fangstselskapene ville selv stille midler til rådighet for å dekke alle utgiftene. Dette var etter at Sjømannskirkens hovedstyre i flere år hadde oppfordret selskapene til å sette i gang en slik ordning.

Det var 24 år gamle Fredrik Knudsen som ble oppnevnt til stillingen. Og den nyutdannede presten la med stor entusiasme ut på den over tretti dager lange sjøreisen. Det ser også ut til at sjømannspresten ble populær på øya. I et brev til Sandefjord blad fra en av fangststasjonene beskrev hvalfangerne deres møte med den nye presten, som de i utgangspunktet hadde vært heller skeptisk til. I brevet stod det: «Han besøkte oss på barakken om aftenen og snakket ganske som et almindelig menneske. Og jeg skal si møtene hans blev besøkt. Fuldpakket sal hver eneste gang. Han tok hvalfangerne paa den rette maaten. Jeg tror det overhodet var den beste mand som kunne sendes herned.» (Sitatet er hentet fra boken «Hvalfangerkirken» av Svend Einar Hansen).

At det var fullpakket sal kan imidlertid ha å gjøre med at Knudsen arrangerte foredragskvelder og lysbildefremvisninger. For i følge sjømannspresten selv, var det få av hvalfangerne som viste interesse for det åndelige. Lettere sjokkert over det hardbarkete miljøet på øye og i tvil over sin egen evne til å utrette noe blant disse mennene, sa sjømannspresten opp stillingen sin da fangstsesongen var over.

Del

Kameratslig sjømannsprest

Da sjømannsprest Knudsen dro fra Sør-Georgia, trakk også Hvalfangerforeningen tilbake den økonomiske støtten til videre finansiering av en prestestilling på Sør-Georgia. Ny sjømannsprest ankom derfor ikke øya før i 1929. Da hadde Sjømannskirken besluttet at organisasjonen selv skulle ta på seg prestens lønnskostnader, mot at selskapene tilbød gratis opphold ved fangststasjonene.  

 Det var tidligere sjømannsprest fra Liverpool, Sverre Eika, som ble bedt om å ta over stillingen. Eika fant seg umiddelbart til rette blant hvalfangerne. Hans kameratslige holdning og fotballtalent gjorde at han ble «en av gutta». Sjømannspresten var i det hele mer opptatt av hva han kunne utrettet gjennom vennskap og samhold i hverdagen, enn hvor mange av hvalfangerne som kom til gudstjenestene i kirken.

«Det presten her nede fremfor alt maa være taknemmelig for er den liketille maate hvorpaa de tar imot ham, og gir ham anledning til at bli med i deres idræt og enkle liv paa arbeidsplads og i barakken. Det fører jo paa den anden side ansvar med sig. Naar det heter at man ikke blir profet i sitt eget land, saa er det vel ikke git at skylden altid ligger i »landet«. Det kan vel og være at »profeten« har egenskaper og sider som svækker hans budskap, men som kun kommer frem for dem som kjender ham i »dagligstuen og kjøkkenet«.»

 

SVERRE EIKA, «AARSBERETNING FRA SYD GEORGIA.», BUD & HILSEN NR. 15 & 16, AUGUST 1931

Eika arbeidet aktivt for å få etablert en fast presteordning på Sør-Georgia. Selv kom han tilbake som sjømannsprest også i sesongen 1930–1931, da igjen med finansiell støtte fra flere av fangstselskapene.  

Del

Verdenskrise og hvalfangst i endring

Sjømannskirkens virke på øya ble imidlertid innstilt allerede i 1932. Overfangst under sesongen 1930–1931 sammen med den økonomiske verdenskrisen, fikk fatale følger for hvalfangstindustrien. Hvaloljemarkedet brøt sammen. De fleste av stasjonene på Sør-Georgia ble nedlagt, og bare ved Grytviken og Leith Harbour ble det fremdeles drevet fangst.

Kirken i Grytviken var i sporadisk bruk av hvalfangere opp til 1960-årene, hovedsakelig ved julefeiringer og begravelser. Og under Falklandskrigen brukte britiske soldater for en periode kirken til gudstjenester og seremonier. Kirken har senere blitt restaurert av den norske interesseforeningen «Øyas Venner», og er i dag del av South Georgia Museum og erklært verneverdig.  

 

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda (link til historikarverksemda.no)

KILDER

  • Bud & Hilsen nr. 12/1925; nr. 7 & 8/1926; nr. 13 & 14/1929; nr. 15 & 16/1931
  • Svend Einar Hansen: Hvalfangerkirken. Fangst, tro og dristighet på Syd-Georgia. Genesis forlag 1999
  • «Hvalfangsten på Syd-Georgia», www.hvalfangstmuseet.no, [lesedato 5.9.2013]
  • «Kirken i Grytviken», www.hvalfangstmuseet.no, [lesedato 5.9.2013]
  • «Hval, veid, fangst og norske kyster – Til Antarktis», www.kyst-norge.no, [lesedato 5.9.2013]
  • Jørund Falsnes: «Kristen Løkens prestegjerning i Grytviken, Syd Georgia», www.digitaltfortalt.no, [lesedato 5.9.2013]
Del
Del