Sjømannskirken i Philadelphia

Da sjømannsprest Halvor Midtbø ankom Philadelphia for å starte prøvevirksomhet på vegne av Sjømannskirken i 1912, måtte han selv ta i bruk hammeren for å få skikk på de nedslitte lokalene kirken disponerte. Det tok imidlertid ikke lang tid før en gjeng fastboende nordmenn strømmet til for å gi presten en hjelpende hånd. Gjennom hele 70 år var sjømannskirken et samlingsted for skandinaviske sjøfolk og fastboende i den store havnebyen, før virksomheten ble nedlagt i 1982.

I andre halvdel av 1800-tallet ankom en økt andel skandinaviske skip USAs østkyst, hvor de fleste av skipene var norske.Mens det i New York ble etablert sjømannskirke allerede i 1878, var det i den store havnebyen, Philadelphia, immigrantmiljøet som først tok opp det religiøse arbeidet blant skandinaviske sjøfolk. Allerede i 1870-årene ble det arrangert møter og gudstjenester. Da den dypt religiøse kaptein J. Sørensen så ankom Philadelphia i 1884 med skipet «Queen of the east», gikk han sammen med en rik, norsk immigrant ved navn Gjert Knudsen for å leie et fast lokale hvor det kunne holdes gudstjenester på norsk. Lokalet ble innviet av sjømannspresten i New York, som fra den tid regelmessig kom til Philadelphia for å holde gudstjenester. Dette var den spede starten på Sjømannskirkens arbeid i den store havnebyen.

Sjømannskirken starter prøvedrift

Ved inngangen til 1900-tallet hadde imidlertid immigrantmenighetens arbeid for norske sjøfolk avtatt betraktelig. Sjømannskirken bestemte derfor at de selv skulle sette i gang prøvedrift i Philadelphia i 1912. I 1914 ble Philadelphia vedtatt fast stasjon, og i 1919 fikk sjømannspresten også ansvaret for det kirkelige tilbudet ved den nyetablerte sjømannskirken i Baltimore som til daglig ble drevet av en lekbestyrer.

I et senere brev fortalte sjømannsprest Halvor Midtbø hvordan det hadde vært å starte opp arbeidet i byen: «Jeg måtte jo la det bli kjent at jeg var kommet for å oppta arbeidet for Sjømannsmisjonen. Derfor gjorde jeg skipsbesøk om dagen. Men om kvellen ble det å arbeide med å få opp veggen. Der måtte overalls til. Dertil verktøy og materialer. En kvell fikk jeg besøk av en mandaliter, John S. Nielsen. Han kom for å treffe den nye presten. Neste dag fortalte han sine kolleger på jobben at presten gikk i overall og var snekker om kvellene. Dette resulterte i at en hel flokk kom og spurte om det var noe de kunne hjelpe med.»  

 

 

Del

Samlingssted for både sjøfolk og immigranter

Philadelphia befestet i løpet av de første tiårene av 1900-tallet sin posisjon som en av USAs viktigste havnebyer. Norsk skipsfart hadde generelt sett gode vilkår, og sjømannskirken ble derfor også godt besøkt da den ble etablert. Tilstrømmingen av norske innvandrere var fremdeles betydelig på denne tiden, og for mange ble sjømannskirken et viktig holdepunkt og samlingssted i deres nye tilværelse. Sammen med sjøfolkene utgjorde disse immigrantene en trofast, liten menighet i Philadelphia. Oppmøtet ved gudstjenestene var godt, og menigheten ytte viktige bidrag både økonomisk og gjennom frivillig innsats.

Sjømannskirkens lokaler viste seg etter hvert å bli for små. Både leseværelset og kirkeværelset var ofte overfylt. I 1929 ble det derfor besluttet at det var behov for å skaffe større lokaler. Den nye kirken hadde verken tårn eller klokker, men trapper og overdådige søyler som førte inn i det som tidligere hadde vært en gammel bankbygning. Den nye kirken i South Third Street kunne vigsles 3. mai 1931, og kom til å bli tilholdssted for sjømannskirken i Philadelphia i over femti år.

Del

En skandianavisk kirke

Sjømannskirken i Philadelphia kunne i praksis karakteriseres som en skandinavisk kirke, godt brukt av både finske, danske og svenske sjøfolk. Det skandinaviske fellesskapet ved kirken kom til uttrykk på flere måter. Det ble mellom annet holdt gudstjenester både på dansk og svensk, og arrangementer hvor alle skandinaver i byen ble invitert til kirken.

I slutten av 1940-årene ble den danske foreningen «Sjømannens venner» etablert, med det formål å bistå sjømannskirken i arbeidet med de danske skipene som kom i havn. I slutten av 1950-årene fikk kirken også en svensk sjømannsprest som medarbeider, som skulle ta seg av de rundt 250–300 årlige anløpene av svenske skip.

Del

Nye rekorder

Som en av USAs største importhavner var Philadelphia i stadig vekst og utvikling, og i etterkrigstiden ble det brukt store ressurser på å modernisere og utvide kaianleggene. I midten av 1950-årene nådde anløpene på havnen nye høyder, og norsk skipsfart fulgte med. I andre halvdel av 1950-årene var det i gjennomsnitt 765 norske årlige anløp på Philadelphia, nå hovedsakelig tank- og bulkbåter.  

Sjømannspresten i Philadelphia hadde det med andre ord travelt. Ettersom liggetiden var kort ble det satset mye på skipsbesøk. Havneområdet var enormt, og sjømannspresten på denne tiden alene om å utføre alle besøkene. Til tross for kort liggetid var besøket ved kirken også godt.

Del

En skipsfart i endring

Som følge av den internasjonale skipsfartskrisen tidlig i 1970-årene gikk antallet norske anløp på Philadelphia betraktelig ned, noe som også fikk konsekvenser for besøkstallene ved sjømannskirken. Mot 466 norske skip i 1971, var det bare 154 skip som kom i havn i 1981.

Også den trofaste, fastboende menigheten som stammet fra immigranttidens dager hadde på denne tiden skrumpet betraktelig inn, ettersom medlemmene ble stadig eldre og få nye kom til.

Med både færre sjøfolk og fastboende skandinaver så fremtiden for Philadelphia-kirken usikker ut.

Del

Betjening fra New York og Baltimore

Etter 70 år med sammenhengende virksomhet ble så sjømannskirken i Philadelphia besluttet nedlagt i 1982. I tillegg til nedadgående besøkstall, var organisasjonens økonomiske stilling en avgjørende faktor i beslutningen. En vanskelig økonomisk situasjon gjorde det nødvendig for Sjømannskirken å revurdere hvor mange stasjoner de hadde råd til å drifte.

Forutsetningen for nedleggelsen var at det fremdeles skulle holdes regelmessige gudstjenester i Philadelphia, av sjømannsprestene i New York og Baltimore.

Del

Kilder

Skrevet av Silje Een de Amoriza, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 6/1920
  • Sjømannskirkens årbøker 1949–1954; 1955–1969; 1970–1981; 1982–1984
  • Skip og kirke nr. 4, høsten 1981, 15. årg.
  • Vilhelm Vilhelmsen: Den norske sjømannsmisjonen i 75 år, 1864–1939. Utgitt av foreningens hovedstyre 1939
  • «Våre stasjoner 2». Den norske Sjømannsmisjon 1980
Del
Del