Sjømannskirken i Pensacola
Det fortelles at i havnebyen Pensacola i Florida på sørøstkysten av USA kunne det være opptil 50 norske seilskuter i havn samtidig. På grunn av de mange norske sjømennene som ankom, etablerte derfor Sjømannskirken sin aller første stasjon i USA nettopp her i 1876. Virksomheten ble lagt ned igjen i 1922.
Pensacola hadde i 1870-årene utviklet seg til å bli en betydelig utskipingshavn for amerikansk tømmer. Store skogområder ble hogget ned i de amerikanske sørstatene, og norske skip var svært delaktig i transporten og eksporten av tømmeret. Det var disse sjøfolkene Sjømannskirken kom til Pensacola for å forkynne for.
Fram til 1892 var Sjømannskirkens arbeid i Pensacola sesongbasert – sjømannspresten virket i Pensacola i vinterhalvåret og i Quebec i Canada (Sjømannskirken opprettet også virksomhet her i 1876) i sommerhalvåret. Ettersom havnen i Quebec ble islagt rundt oktober og ingen skip dermed kunne komme inn, tok sjømannspresten den fire dager lange turen for å ta opp arbeidet i Pensacola fram til isen nok en gang smeltet i Quebec en gang på vårparten.
Strategisk plassert kirke
Til tross for at sjømannspresten de første årene bare var tilstede i vinterhalvåret, ble det likevel bygget en egen kirke i Pensacola som stod ferdig i 1878. Kirkebygget ble plassert helt nede ved havnen nettopp for å ha nærhet til skipene og sjøfolkene.
I 1885 brant imidlertid kirken ned til grunnen, men både sjøfolk og fastboende nordmenn gikk sammen og reiste et nytt kirkebygg på den samme tomten. Denne gangen bygget i stein for å unngå at kirken kunne brenne ned igjen. Den nye kirken stod ferdig i 1887.
Hardt arbeidsmiljø
«De flæste av disse Huse er av den Sort, at det er en Skam, at de faar eksistere: 14 Værtshuse og uanstændige Huse, 4 Sømands Boardinghuse af den fordærvelige Sort har jeg tellet på dette Stykke Vei, to minutters Gang. Like i kanten av al denne Helvedes Elendighed var det at vor kirke havde sin Plads. Netop den beste Plads som Ørken-Oasen.»
BUD & HILSEN NR. 9/1885
Slik beskriver sjømannskirkens nabolag i 1885 av Peter Oliviarius Olsen – sjømannsprest i byen i perioden 1882–1888. Pensacola var visstnok en svært røff havneby, hvor rus, kriminalitet og prostitusjon dominerte. Sjømannspresten som overtok arbeidet etter Olsen i 1888 visste imidlertid råd. Ole Gustav Barman (sjømannsprest i Pensacola i 1888–1894) næret en enorm respekt blant de norske sjøfolkene, og ble beskrevet både som legendarisk sterk, slagkraftig og from på samme tid. Han var heller ikke redd for å bruke nevene i kampen mot ondskapen:
Hva ga han ikke bort av klær og penger? Hele månedslønnen gikk med av og til, og det hendte at han kom hjem fra sine «ekspedisjoner» i havnestrøkene uten hatt og frakk. Trengende sjømenn hadde fått det alt sammen. På sine vandringer i havnestrøkene gikk han fra bar til bar, og alle smug ble gjennomsøkt for å se om noen landsmenn var i nød og trengte støtte. Han var ikke nådig mot ulvene som ville røve hans får, og i havnestrøkene gikk det frasagn om hans kjempekrefter og slagkraftige never.
NORGES HANDELS- OG SJØFARTSTIDENDES MINNEORD OM
GUSTAV BARMANN, GJENGITT I SJØMANNSKIRKENS 100-ÅRSBERETNING FRA 1964
Pensacola utkonkurreres av andre havnebyer
I 1922 la Sjømannskirken ned arbeidet, etter at den norske skipstrafikken hadde gått kraftig tilbake. Arbeidet i Gulfhavnene langs USAs sørkyst var imidlertid ikke over for Sjømannskirken. I 1893 hadde Mobile blitt opprettet som bistasjon til Pensacola, og senere også New Orleans i 1906, og Gulfport i 1912 (nedlagt i 1921). Spesielt Mobile og New Orleans kom til å utkonkurrere Pensacola som havneby.
Kilder
Skrevet av Simon Tangen, Historikarverksemda
Kilder
- Bud & Hilsen nr. 3/1876
- Den norske sjømannsmisjon i Gulfhavnene 1876-1956. New Orleans 1956
- Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne i dens første 25 Aar 1864-1889. Bergen 1889
- Gunnar Christie Wasberg: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år, 1864–1964. Bergen 1964
- Bilder og kort historie om sjømannskirken i Pensacola, www.pensapedia.com,[lesedato 26.7.2013]