Sjømannskirken i Liverpool

«Og Liverpool er vel den styggeste by som ei skute kan tenkes å gå til […] Og likevel minnest eg jamt på min veg den kyrkja i Liverpool by. For der vart eg frelst ifra djevel og død og føddest til livet på ny,» heter det i Hartvig Kirans vise om Liverpool. Kirken det refereres til i teksten er sjømannskirken i Liverpool som åpnet i 1920.

Liverpool ble under første verdenskrig besøkt av de norske sjømannsprestene i Glasgow, North Shields, London og Cardiff, som byttet på å holde gudstjeneste ved den svenske Gustav Adolfskyrkan for norske krigsseilere som oppholdt seg i havnebyen. Allerede i 1916 kjøpte Sjømannskirken et hus i Great George Square med tanke på å etablere virksomhet på permanent basis i byen, og i 1920 åpnet de dørene.

Oppstarten for sjømannskirken i Liverpool sammenfalt med en av de større omstillingene i norsk skipsfart. Etterkrigstidens økonomiske vansker gikk hardt utover norsk skipsfart, og sommeren 1921 lå omtrent halvparten av flåten i opplag. Likevel kom den norske skipsfartsnæringen godt ut av krisetidene. Gjennom storsatsing på modernisering og spesialisering av den norske handelsflåten fikk rederne fotfeste i nye deler av fraktmarkedet – markeder som trass i krisene var i vekst. Det gjaldt i hovedsak linjefart, og det var særlig tankskiptonnasjen som vokste med eventyrlig fart. Rederne satset på spesialskip, og Norge fikk i løpet av mellomkrigstiden verdens nest største motorflåte og verdens mest moderne tankflåte. I verdenshavnen Liverpool anløp i første halvdel av 1930-årene mellom 220–300 norske skip årlig.

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig var Liverpool og de andre havnene i  Merseyområdet utgangspunktet for den omfattende allierte skipstrafikken over Atlanterhavet. Byen var dermed full av norske sjøfolk. I årsberetningen fra 1946 fortelles det at det kunne ligge 30 norske skip inne på samme tid, og at sjømannskirkens kapasitet var sprengt. Enklere ble det ikke av at byen ble utsatt for en vedvarende bombing fra det tyske flyvåpenet. I England var det bare London som ble verre rammet enn Liverpool, og en regner med at 4000 mennesker ble drept i bombingen kalt The Liverpool Blitz.

Sjømannspresten i Liverpool under krigen, Alf van der Hagen, gav i 1947 ut sine beretninger fra krigsårene i byen. Blant annet forteller han følgende om hvordan de fikk tiden til å gå:

Etter som det stadig gikk en del hyresøkende i land, folk som tok seg ferie og pust i bakken når det trengtes, gikk vi i gang med en liten gymnastikk- og fotballklubb. Vi kjøpte utstyr og ansatte trener, som ble betalt gjennom kirkens kontor. Vi fikk tak i et stort og flott gymnastikklokale. Og tre kvelder i uken, bombing eller ikke bombing, hadde vi våre faste to timer med god og sund mosjon under fotball-Hansens kyndige instruksjon. Det viste seg å være utmerket for oss alle sammen, og gikk bra helt til vårt prektige lokale ble rekvirert av R. A. F og vi ble husville. Men fotballen samlet stor interesse. Og kirkelaget eller «Kjerkelaget» ble snart et fotballag som det sto respekt av med store seire over hollendere og polakker, ja enda til over forholdsvis gode engelske amatørlag. Det var en sunn og samlende atspredelse for mange sjømenn i disse årene.    

Del

Ny kirke i Liverpool

I Liverpool ble sjømannskirken i Great George Square snart for liten. Huset ble solgt, og en fikk leid nye lokaler i The Temple of Humanity. Oppholdet her ble imidlertid kort, fordi lokalene skulle selges. I 1948 ble et gammelt herskapshus i Southwood Road kjøpt. Det ble i løpet av et par år ombygget til sjømannskirke, og 25. juni 1950 ble den nye kirken åpnet.

Sjømannskirken var i etterkrigstiden godt besøkt, selv om kirkebygget i Southwood Road ikke lå like sentralt til. Havneområdet i Liverpool var stort, og det var ikke mulig å finne en plassering som var gunstig for alle som kom i havn. Om plasseringen ikke var den beste var det imidlertid lite å utsette på lokalene. Særlig den store hagen var populær, som av sjøfolkene ble brukt både til rekreasjon, lek og ikke minst idrettskonkurranser.

Del

Nedgangstider

En gang i tiden var norsk flagg ofte å se i dokkene. Den gang var det mengder av norske sjøfolk som gikk på land og på kirken. Slik er det ikke lenger.

SJØMANNSKIRKENS ÅRBOK 1982–1984

Krisetid og store omveltninger i norsk skipsfart fra 1970-årene av lot seg også merke i Liverpool. Antallet norske skipsanløp på havnen gikk stadig nedover, og i 1992 ble den norske sjømannskirken derfor til slutt solgt. Sjømannskirkens virksomhet ble i stedet flyttet til den svenske Gustav Adolfskyrkan. Samarbeidet med den svenske kirken fungerte godt, og de fleste i den norske menigheten fortsatte å delta på gudstjenestene også etter flyttingen. Den faste menigheten til sjømannskirken i Liverpool bestod hovedsakelig av norske krigsseilere. Svært mange krigsseilere var på et eller annet tidspunkt innom Liverpool i løpet av andre verdenskrig, og flere av dem slo seg ned i byen etter krigen.

Frem til 2002 var det fortsatt en egen norsk sjømannsprest i Liverpool, men den sterke nedgangen i norske skipsanløp gjorde at stillingen ble trukket tilbake. En lokalt ansatt norsk husmor fortsatte arbeidet ved den svenske kirken. I 2012 trakk også den svenske kirken seg ut fra Liverpool, men en skandinavisk menighet driver fortsatt arbeid fra Gustav Adolfskyrkan.

Del

Kilder

Skrevet av Simon Tangen, Historikarverksemda

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 9 1948; nr. 1/2000
  • Bjørn Johanson: Kirke i verdens hverdag. Bergen 1989
  • Alf van der Hagen: Der brenningene brøt. I sjømannsmisjonens tjeneste i krigsårene 1940–1945. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1947
  • Heftet «Våre stasjoner 1». Den norske Sjømannsmisjon 1980
  • Om den svenske Gustav Adolphkirken: http://www.nordicliverpool.co.uk [lesedato 26.10.2013]
  • Sjømannskirkens årbok 1991–1993
Del
Del