Under andre verdenskrig (link til tidslinjepunkt 1940) forlot mange fiskere Norge og endte opp i byen Buckie på nordkysten av Skottland. Fiskefartøyene ble her underlagt den norske eksilregjeringen, og administrert fra Fiskerikontorets underavdeling i Buckie. Det var viktig å holde fisket i gang i en tid med mangel på matvarer, og norske fiskevarer kom også den engelske befolkningen til gode. I tillegg til den norske fiskerkolonien, var her også et norsk marineverft med rundt 100 arbeidere som utførte vedlikehold av krigsfartøy. Det ble etter hvert så mange nordmenn i Buckie, at byen av mange bare ble kalt «Little Norway».

I de første krigsårene tok sjømannspresten i Leith, Leif Brunvand, med jevne mellomrom den omtrent 350 km lange turen for holde gudstjenester for nordmennene i Buckie. Han forteller også i erindringene sine fra krigen at samarbeidet med norske myndigheter i Buckie var positivt, og at den norske visekonsulen F. G. Puntervold støttet aktivt opp om Sjømannskirkens arbeid i byen.

I 1942 åpnet Sjømannskirken eget leseværelse i Buckie, i et hus midt i byen i East Church Street. Leseværelset ble definert som bistasjon til sjømannskirken i Leith, med assistent Bjarne Fjælberg som ansvarlig for den daglige driften. Sjømannspresten fra Leith (fra mai 1941 overtok pastor N. Salvesen stillingen etter Brunvand) fortsatte å komme for å holde gudstjenester i en lokal kirke i byen.

Sjømannskirkens virksomhet fortsatte gjennom hele krigen, og årsberetningen for 1944 vitner om hvordan forholdene var: «Dessverre ble der enda en årsberetning å skrive om arbeidet i Buckie. […] Vi går heroppe og venter på at Norge skal bli fritt, folket komme hjem, og Stasjonen stengt men dessverre, ennu et år er gått og vi er begynt på et nytt år, med lengsel og venting.»

Stasjonen ble nedlagt etter krigens slutt, i 1946.